Kari Mills og katten Bamse. Foto: Privat
Kari Mills (76) er bosatt i Stavanger og har lagt ned betydelig arbeid for å bedre kårene til alle slags dyr. Hun er en autoritet innen dyrevern i Norge og en inspirasjon og et forbilde for mange dyrevenner. Men alt startet altså med at hun ble sint.
Kari Mills vokste ikke opp med dyr selv, men hun brukte å stjele naboens katt da hun var barn.
En gang på slutten av 1980–tallet leste hun i avisen at Stavanger kommune og Dyrebeskyttelsen i Sør-Rogaland ville avlive alle katter i området, bortsett fra rasekatter.
– Det går ikke an, tenkte jeg, sier Mills.
Sammen med en venninne gikk hun rundt i områdene der avlivningene skulle foretas. De startet i hver sin ende av området og brukte walkie-talkie til å oppdatere hverandre. De telte katter og kom frem til at det ikke var så mange.
– Det førte til at jeg meldte meg inn i Dyrebeskyttelsen. Jeg troppet opp på årsmøtet, kranglet og laget bråk. Etter hvert døde prosjektet ut og jeg ble leder for Dyrebeskyttelsen Sør–Rogaland, sier Mills.
Les også: Hjemløse katter
– Folk er jo ondskapsfulle
Før prosjektet ble stoppet, rakk et skadedyrfirma å skyte noen av kattene. De døde kattene ble bragt til politistasjonen.
– Vi fotograferte dem og la ut bildene slik at folk kunne komme og finne katten sin, om den var drept. Folk ble rasende da de fant ut om det, sier Mills.
Mills opplevde denne perioden som veldig dramatisk.
– Jeg synes det var forferdelig. Folk er jo ondskapsfulle, tenkte jeg.
Etter denne hendelsen ble Mills i Dyrebeskyttelsen i 30 år. I 26 år var hun leder for Dyrebeskyttelsen Sør–Rogaland. I to år var hun også leder for Dyrebeskyttelsen Norge, og i 12 år satt hun i styret til Dyrebeskyttelsen Norge.
Les også: Hvorfor maler katter
– Katter må få samme status som hunder
Arbeidet i Dyrebeskyttelsen var travelt og til tider smertefullt.
– Det du lærer har du ikke lyst til å lære. Du ser hvor kyniske folk kan være og hvor grusomme de kan være mot dyr. Dyr som blir mishandlet, slått halvt i hjel, ikke stelt, kastet og dumpet som søppel. Det er grusomt, sier hun.
Hun gikk inn i arbeidet med liv og lyst og tårer i øynene. Belønningen var å se dyrene komme seg. Ingenting slår den følelsen.
– Jeg føler at jeg har fått gjort noe, men det blir aldri nok. Det blir ikke nok før politikerne lager lover som fører til at katter får samme status som hunder har i dag. Det er et gjentakende problem at folk gir blanke i kattene. Jeg har snakket med så mange som mener at katter er en sak som faller mellom to stoler. En gråsonesak, sier Mills.
Dyrebeskyttelsen i Sør–Rogaland var den første i Norge som fikk støtte til å fange inn og kastrere katter i området. Et sentralt tiltak for å begrense omfanget av katter og bedre helsen til hver enkelt katt.
Fant nedgravde kattunger i hagen
Til tider har Mills hatt flere hundre katter hjemme hos seg. I dag har hun to katter. Den ene ble dumpet hos henne for fem år siden.
– Det tok meg to år å lokke den inn. Den andre katten var det en dyrlege som ringte om. En mann kom dit med en liten kattunge og sa at den var gal og måtte avlives. Men kattungen holdt på å bli blind. Den måtte få øyedråper mange ganger i døgnet. Den har fortsatt syn på det ene øyet, sier Mills.
Tre nye katter befinner seg nå på eiendommen hennes. Mills tror at de også er dumpet. Hun er vant til at folk dumper katter i hagen hennes. Ofte på grufullt vis. Hun har fått katter i pappesker, i postkassa – en gang var det noen som hadde gravd ned levende kattunger i hagen hennes slik at bare hodene stakk opp.
– Å se de vakre øynene som ikke skjønte noe … Å holde på med slikt arbeid er psykisk slitsomt og ødeleggende. Da må man tenke på alle de man har klart å hjelpe, sier Mills.
Les også: Drap og mishandling av katter
– Mannen min fortjente det like mye
På spørsmål om hvor mange katter hun tror hun har reddet, tror hun at det må være flere tusen. I 30 år har hun nesten ikke gjort annet enn å løpe til dyrlegen med katter. Av og til har dyrleger ymtet frempå om avliving. Da reiser hun bust.
– Vi skal hjelpe så lenge vi kan. Alle katter er like skjønne, sier hun.
Da hun fikk Kongens fortjenestemedalje var det stor stas, men også et lite vemod. For hun var ikke alene om arbeidet. Mannen hennes hadde hjulpet til hele veien.
– Det var en ære å få den, men mannen min hadde fortjent det like mye som meg, sier hun.
Av og til kunne hun få en telefon om en katt som trengte hjelp og slippe ut et sukk. Mannen så på henne. «Gå, hvis ikke går jeg», sa han.
– Det hadde aldri gått uten hans støtte. Jeg husker en gang jeg hadde tre katter selv og hentet ni små kattunger som måtte mates døgnet rundt. Dette går ikke tenkte jeg. Et blikk fra min bedre halvdel var nok til at jeg ikke sa noe.
Les også: Kattejakt
Hvordan kjenne igjen en hjemløs katt
– Å se at en hund har kommet bort fra eieren sin er lett. Men hvordan kan man kjenne igjen en hjemløs katt?
– Det er veldig vanskelig.
Mills ler litt og forteller om en gang hun tok feil.
– I sommer sto det plutselig en pjusk katt utenfor hos meg. Den var langhåret og full av floker. Han må barberes, tenkte jeg.
Mills fikk overtalt en dyrlege til å ta imot dem selv om dette var på kvelden og klinikken var stengt. Hun ga beskjed om at katten måtte få en helsesjekk, barberes og kastreres om den var i form til det. Dagen etter ringte dyreklinikken til Mills og fortalte at katten var barbert og at de hadde funnet eieren.
– Så flott, tenkte jeg. En måned eller to senere sto den igjen utenfor hos meg. Jeg har chipleser hjemme og fant ut at den bodde like i nærheten. Da fikk jeg snakket med eieren. De hadde skaffet seg hund under pandemien, derfor hendte det at katten vandret, sier Mills.
Katteeieren hadde lurt på hvem som hadde barbert den, men sa seg enig i at det hadde vært nødvendig.
Les også: Tåler villkatter mer enn hjemløse katter?
Mange katter lider
Rent praktisk – om man mistenker at en katt har kommet bort fra eieren – bør man snakke med de som bor i nærheten. I tillegg bør man lage en annonse på nettsider (Dyrebar, Dyreid, lokale Facebook-sider) med oversikt over katter som er mistet eller funnet i nærområdet.
– Du bør også følge med på katten. Virker den syk må du prøve å få tak i den eller få hjelp av noen som kan fange den inn. Det er mange katter som lider enormt der ute, sier Mills.
Hun understreker at katter ikke klarer seg alene ute. Dessuten er det vår feil at det finnes hjemløse katter.
– Det er alltid noen som skaffer seg en kattunge og dumper den når den blir voksen. Det er også et problem at dyrlegebehandling er så kostbart. I enkelte land gis gratis veterinærhjelp en dag i uken til de som ikke har råd til å betale for det. Sånt er det lite av i Norge. Det er dyrt å ha katt. De skal ha helsehjelp, tannsjekk, pelsstell. Alt skal være i orden, sier Mills.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
Kattekolonier
– Hvor vanlig er kattekolonier i Norge?
– Jeg tror det har vært kattekolonier overalt. Jeg vet ikke om det er noen i Stavanger for øyeblikket. Jeg tør ikke gå ut for å se, for da finner jeg flere katter. Tenk på alle ressursene frivillige bruker på dette. De har kakelotteri, de tigger penger. De hjelper hjemløse katter som de fanger inn i slike kolonier, men det er vanskelig å få de omplassert, sier hun.
Mills viser til en konferanse hun var på. Der uttalte en representant fra Mattilsynet at når man fanget inn katter fra kattekolonier måtte de kastreres så fort som mulig, og omplasseres dagen etter.
– Man kan ikke omplassere katter dagen etter at de er kastrerte. Folk står ikke i kø for å få en katt, sier hun.
Temming av katter
Dersom man finner en kattekoloni, må man samle inn ressurser og fange inn kattene. Er de engstelige kan det ta lang tid. Kattene må få helsehjelp og kastreres.
– De er gjerne veldig redde. Da må de temmes. Når man temmer dem, bør man ha dem i bur. Der må katten ha liggeplass, sandkasse, mat, vann og leker. Deretter må man ha all verdens tålmodighet. Man må snakke med dem og kan gjerne ha på litt rolig musikk. Man bør friste med godbiter fra hånden. Det er veldig viktig. Mange katter forbinder hender med ubehag. Hvis de freser og knurrer må du snakke rolig til dem. Jeg har ikke hatt en katt jeg ikke har klart å temme, men det tar tid. Om noen sier at det ikke går, har de ikke brukt nok tid. Man må være rolig og få en indre kontakt. Sett deg ned og se på katten. Blunk til den. Når den blunker tilbake har du oppnådd fin kontakt, sier Mills.
Les også: Søte kattunger
–Gjør det fullt og helt
– Hva er ditt viktigste råd til de som vil hjelpe katter?
– Dersom det finnes en organisasjon i nærheten som kan hjelpe deg, bør du ta kontakt med dem. Om det ikke finnes en slik organisasjon, kan alle lære å redde katter. Det viktigste er å gjøre det fullt og helt. Ikke stykkevis og delt. Noen ganger kan du få god hjelp av Mattilsynet. Andre ganger gir de ikke annet råd enn å avlive. Da bør du søke råd hos andre, sier Mills.
På et tidspunkt hadde Mills nesten 300 katter hjemme hos seg.
– Samtidig drev jeg også en forretning. Det var katter overalt, men det var så vidunderlig. Nå føles det som en drøm. Når jeg ser tilbake på det, føler jeg at det var mindre arbeid med dem, enn med to to bortskjemte kattene jeg har i dag, sier Mills.