For to dager siden forsvant den yngste katten vår, Cira. Hun ble ett år i mai og vi begynte å slippe henne ut for noen uker siden. Inne er hun supertøff. Ute er hun langt mer usikker, men verden er spennende! Stort sett har hun løpt ut, vært ute i 15 minutter til en time, og så i all hast og med masse mjauing skyndet seg inn igjen.
Onsdag kveld kom hun ikke. Vi ropte og lette, uten at hun kom. Jeg var oppe flere ganger om natten for å rope. Luna, den andre katten vår, er vant til å være ute og trives ute. Men Cira var usikker og ny i gamet. Vi likte det ikke.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
Morgenen etter gikk jeg og Lyra ute og ropte og lette. Resten av familien lette også. Etter jobb gikk jeg seks kilometer bare i nabolaget, på kryss og tvers, gjennom busker og kratt, maste på naboer, åpnet boder, ropte. Men nei. Det var ikke tegn til henne. Nå begynte jeg å bli virkelig urolig. Vi bor på grensen til Bymarka. Tenk om hun hadde gått i den retningen? Tenk om det hadde skjedd henne noe?
Det er ikke første gang vi har lett etter et dyr som har kommet bort. Men det gjør det ikke lettere. Annet enn at jeg vet at det nytter å lete, å spørre om hjelp, og dele etterlysninger. Verden blir så stor når du leter etter et dyr.
Les også: Farvel Stella
Kvelden kom, og vi så fortsatt ikke snurten av henne. Et av husene i nabolaget, men ikke de aller nærmeste, tilhører foreldrene mine. Det ga meg mulighet til å lete ekstra nøye i deres hage. Ettersom de er bortreist, bestemte jeg meg samtidig for å se til plantene deres. Luna fulgte meg rundt i hagen mens jeg ropte. Hun mjauet tilbake og synes nok jeg var litt teit. Særlig når jeg gikk inn i huset til foreldrene mine. Det liker hun ikke. Vi to er liksom på tur, også forlater jeg henne? Men hun går ikke sin vei. Hun går rundt huset og ser inn i vinduene og mjauer surt at jeg skal komme meg ut igjen.
Jeg skrudde på lysene, fant vannkannen og begynte runden. Underveis svarte jeg Luna. Ja da, jeg kommer snart. Bare litt til nå.
Les også: En katt med tre ben
Mens jeg sto i den mørke stua hørte jeg plutselig en annen mjauing. Jeg ble litt forbauset. Og håpefull! Det hørtes ut som stemmen til Cira. «Hei pus!» ropte jeg, og hun svarte. Jeg lente meg over sofaen for å se ut gjennom stuevinduet. Jeg hørte at hun var virkelig nært! Det lød nesten som om hun var inne.
Og plutselig stakk et hode frem fra bakom sofaen! Hun var inne i huset til foreldrene mine. Selv om jeg er godt kjent der, har hun aldri vært der (før). Jeg hadde ikke vært der på over en uke, og ingen var hjemme! Jeg må ha sett temmelig perpleks ut, men først og fremst var jeg glad og takknemlig. Vi hadde funnet henne! Tenk at hun var her, mens jeg løp rundt i nabolaget og ropte!
Den eneste forklaringen vi kunne finne på mysteriet var at hun hadde tatt seg inn gjennom et vindu som sto på gløtt. Men tenk, av alle hus i nabolaget så dro hun dit.
Hun var glad for å se meg, engstelig i et fremmed hus, og lykkelig over å få komme hjem igjen. Etter å ha båret henne hjem måtte jeg tilbake og hente Luna, for hun så ikke at jeg dro.
Dermed er vi atter en gang fulltallige i familien. Og enda en gang fikk jeg et bevis på at katter kan finne på de utroligste ting, at de ikke nødvendigvis har fantastisk retningssans, og at det nytter å lete på alle tenkelige og utenkelige steder!