Farvel, Stella

Det er seks år siden vi dro for å se på Stella. De som skulle gi henne bort hadde to kattunger som trengte nye hjem: En som var normalt sosial og en som var født ute og livredd for mennesker. Mens vi var der fortalte de at den engstelige hunnkatten trolig måtte avlives. Hun kom nok aldri til å bli tam.

Det var da vi bestemte oss. To av oss løftet sofaen, mens mannen min krøp under den og halte frem en livredd katt som freste og klorte. Vi la henne i buret og tok henne med hjem. Hele veien freste og mjauet hun. De små potene fektet sint gjennom sprinklene i reiseburet og vi var blodige begge to da vi kom hjem. Tanken vår var at vi godt kunne ha en under-sofaen-katt. Hvis det var det hun ville, skulle hun få lov til å være der. Men vår erfaring var at en engstelig katt kan bli verdens beste venn med tid og tålmodighet.

Det skjedde også med Stella. Allerede den første kvelden fikk vi henne til å ligge på fanget og male. Men plutselige lyder, eller at vi dukket opp i feil rom eller feil etasje, kunne være fryktelig skummelt.

Kosepus

Da vi flyttet til nytt hus ved grensa til Bymarka like før jul i 2019, var vi spente på hvordan dyrene ville reagere. Det gikk over all forventning. Stella ble tryggere enn noen gang før. Plutselig var hun trygg i alle rom. Det siste året har hun vært nær oss konstant. Når jeg sto opp om morgenen sto hun på kjøkkenet og tok i mot meg med masse prat. Jeg tror aldri vi har hatt noen katt som har mjauet og «pratet» så mye til oss. Hun ville helst ligge på fanget eller på tastaturet når vi jobbet. Da vi spiste middag lå hun på en av spisestuestolene. De gangene hele familen satt seg for å se på TV, var hun overlykkelig og gikk fra fang til fang. Helst skulle hun ligge slik at hun fikk ansiktet helt opp i ansiktet til den som holdt henne. Hver kveld fulgte hun ungene på rommene deres for å si god natt.

Jeg la merke til at Stella hadde gått ned i vekt og at hun drakk mer enn før. Sånt kan ta litt tid å skjønne når man har tre dyr som deler vannskåler, to katter som spiser sammen, og vi menneskene i huset bytter på å gi mat. Ettersom hun glupsk hev innpå de gangene vi tilbød våtfor, men ikke spiste tørrmat, tenkte vi at det kanskje var noe galt med tennene hennes. Ettersom humøret hennes var på topp og hun løp rundt som vanlig, var vi ikke veldig bekymret.

Annonse

Angsten for alt som var utenfor

Vi tok henne med til dyrlegen på en torsdag. Å ta Stella med til dyrlegen var ikke noe vi tok lett på. Stella var livredd for alt som var utenfor huset. Ikke sånn som de andre kattene vi har hatt, som synes det er brysomt og ubehagelig å dra dit. Nei. Hun var virkelig livredd. Å få henne i buret var en kamp i seg selv. Hun kjempet som om det sto om livet. Alle råd om å la henne venne seg til reiseburet og den slags, var nytteløse. Reiseburet sto på loftstua, der hun oppholdt seg mest i det forrige huset vårt, i flere måneder. Med matskål, godbiter, tepper hun likte. Uten at hun foraktet det mindre av den grunn.

Det var ikke noe galt med tennene hennes. For å få rede på hva som feilte henne, anbefalte dyrlegen at det ble tatt blodprøver og urinprøve. For å få gjort det, ble hun lagt i narkose. Det føltes galt å forlate henne der. Hun som var så redd. Vi trøstet oss med at hun sov.

Telefonen ringte etter en time. Blodprøven avslørte at Stella hadde kronisk nyresvikt. Før jeg rakk å ta det innover meg, forklarte dyrlegen at det ikke behøvde å være noen dødsdom. De kunne forsøke å restarte nyrene ved hjelp av væskebehandling (drypp). Det ville vi selvfølgelig. Stella var bare seks år. Nyresvikt rammer vanligvis gamle katter. Vi ville så gjerne ha Stella hos oss mye lenger.

Da Stella kom hjem igjen den kvelden var hun unnvikende og urolig. Vanligvis, etter den årlige sjekken og vaksineringen, brukte vi noen dager på å få henne trygg igjen. Denne gangen skulle vi tilbake neste morgen, til en ny dagbehandling med drypp.

-Jeg har en dårlig følelse

Da vi kjempet for å få henne i buret neste morgen, inntullet i pledd som hun brøt seg ut av, så mannen min på meg og sa: Jeg har en dårlig følelse. Jeg liker ikke dette.

-Vi har vel ikke noe alternativ hvis vi vil at hun skal bli frisk, svarte jeg.

Da hun kom hjem om ettermiddagen, var hun annerledes. Først tenkte jeg at det var narkosen.

Den kvelden var Stella veldig rar. Hun var utrolig slapp, sjanglet og måtte stadig hvile. Vi tenkte fortsatt at det var narkosen. På lørdag var det likedan. På søndag også. Dagen før vi dro til dyrlegen løp hun rundt i huset og ville kose. Nå lå hun bare der. Hun drakk og hun spiste sausen på bløtforet. Det var alt.

Deretter helte vi mot at det var bivirkninger av medisinen vi ble anbefalt å gi henne. 30 mg Remeron delt i fire. Til en katt på 2.2 kg. Stella var veldig liten. Da vi fortsatt kalte henne kattungen etter to år, gikk det opp for oss at hun rett og slett var en veldig liten katt. Men 2.2 kg var for lite også for henne. En riktig vekt var sannsynligvis i underkant av tre kilo.

Det var jeg som insisterte på at vi måtte gi henne medisinen. Den skulle øke appetitten. Stella måtte opp i vekt for å overleve. Det var dyrlegen klar på.

Kan et mentalt traume få kroppen til å bryte sammen?

Var det medisinen? For stor dose kunne være giftig, leste vi. Eller var det, og det har jeg tenkte mye på, rett og slett det traumet vi utsatte henne for ved å ta henne med i det buret, bort fra alt som var trygt, som ødela henne? Jeg tror ikke det var behandlingen hos dyrlegen. Der fikk hun kun væske. Men jeg har mange ganger de siste dagene tenkt på det mannen min sa. Jeg har en dårlig følelse. Jeg liker ikke dette.

Annonse

Jeg skulle lyttet til den følelsen.

Gjennom årene som helsejournalist har jeg mange ganger hørt leger si at man ikke kan skille kropp og sinn. Det henger sammen. Det ene påvirker det andre. Du kan få vondt i magen av å ha angst og du kan få angst av å ha vondt i magen.

Kan et stort mentalt traume få en allerede utsatt kropp til å bryte helt sammen?

Vi skjønte snart at Stella kom til å dø. At dette ikke var noe hun kom til å overleve. Men hvordan skulle hun dø?

Vi ønsket ikke at hun skulle dø i frykt

Det siste vi ønsket var at den siste tiden av livet hennes skulle være fylt med skrekk og angst. At vi enda en gang skulle presse henne inn i det buret og at alt skulle bli frykt. Vi leste om avliving. I noen deler av landet kan man få en dyrlege til å avlive dyret i hjemmet. Det var det vi ønsket. At Stella kunne få dø hjemme, uten frykt. Det er ikke noe som blir tilbudt rutinemessig ved klinikker i nærområdet vårt. Som hesteeier, derimot, får du alltid dyrlegen til å komme dit hesten er.

Det hadde gått fire dager siden hun kom hjem fra veterinærklinikken. Hun sjanglet av og til noen få skritt, mellom skåler med vann som vi hadde satt ut på gulvet. Vi forsøkte å gi henne vann med pipette, men vi skjønte at alt håp var ute og vi grudde oss til den siste turen, mest av alt på grunn av det en slik tur var for henne.

Den kvelden karret hun seg frem til sofaen for å sitte på fanget til mannen min (han løftet henne opp.)Hun malte faktisk en liten stund. Etterpå viste hun tegn til at hun ville ned på gulvet. Vi satte henne ned og hun gikk i det langsomme tempoet hun hadde hatt siden hun kom hjem fra dyrlegen. Så la hun seg ned, og like etter kom et fryktelig krampeanfall. Hele familien var der. Jeg, mannen min, barna våre. Vi var enige om at dette ikke var greit. Dette var starten på døden, og hun kom ikke til å sovne stille inn. Vi ringe til vakttelefonene og spurte om noen kunne komme hjem til oss og avlive. Den ene dyrlegen virket oppgitt over et så dumt ønske.

Vi dro ikke dit.

Stille

Vi la et teppe rundt henne og la henne i reisebagen Lyra hadde hatt som valp. Stella var sløv. Det var ingen kamp lenger. Men det var ikke klørne og den synlige kampen jeg var redd for. Det var det vi ikke kunne se.

Jeg tror og håper at hun var så slapp at bilturen ikke ble så traumatisk som den var et par dager tidligere.

Dyrlegen vi kom til på det nye dyresykehuset var særdeles omtenksom. Siden vi kom så sent, var det bare Stella. Ingen ventetid.

Det er vi utrolig takknemlige for. Selve avlivingen gikk fort. Hun fikk narkosen mens hun fortsatt lå i bagen. Dyrlegen mistenkte at hun har fått akutt nyresvikt på toppen av kronisk nyresvikt. Hvorfor, vet vi ikke.
Dyrlegen bekreftet at det ikke var noe vi kunne gjøre for å redde henne. Hun var døende.

Men skyldfølelsen klarer jeg ikke å slippe. At medisinen jeg presset på at vi skulle gi, eller traumet ved å måtte ut fra tryggheten her hjemme, var det som drepte henne. Og ikke minst er jeg bitter for at jeg ikke klarte å finne en dyrlege den kvelden som kunne tilby avliving hjemme. At ikke dyr som er så redde som Stella er, kan få dø hjemme, der de føler seg trygge.

For noen få uker siden skrev jeg i en artikkel at det nesten ble for mye av det gode når Stella satt på brystet mitt og slikket meg i panna. Nå er hun ikke her lenger.

Det er stille i huset nå. Alt for stille.

Kosepus

Angsten for alt som var utenfor

-Jeg har en dårlig følelse

Kan et mentalt traume få kroppen til å bryte sammen?

Vi ønsket ikke at hun skulle dø i frykt

Stille

Merethe Kvam

En stjerne på veggen

Silkesvarten – en av tidenes viktigste bøker om dyrevern

På villspor

Facebook

Annonse

Produkter

Farvel, Stella

Kosepus

Angsten for alt som var utenfor

-Jeg har en dårlig følelse

Kan et mentalt traume få kroppen til å bryte sammen?

Vi ønsket ikke at hun skulle dø i frykt

Stille

Merethe Kvam

Andre leste også

En stjerne på veggen

Silkesvarten – en av tidenes viktigste bøker om dyrevern

På villspor

Facebook

Annonse

Produkter