Veien var hvit av snø, men de lange beina på den vesle kroppen var så lette, de sank ikke.
Det var en edderkopp. Jeg ble stående og se på den, i villrede. Det er noe uendelig sårt med å se en skapning som åpenbart har havnet på feil sted. Hvor kom den fra? Fra trærne på den andre siden av veien, kanskje? Var det stormen som blåste den ut av et lunt vinterrede, var det derfor den hadde lagt ut på vandring? Hvor skulle den? Til trærne på den andre siden av veien?
Jeg lurte på om jeg kunne hjelpe den, men jeg visste ikke riktig hvordan. Hvor skulle den? Hvor overvintrer edderkoppene?
Med ett kom Lyra i veien og pustet på den, slik at den krøllet seg sammen til en liten ball. Fort dro jeg henne unna, ventet og så at den kom seg opp og fortsatte ferden sin.
Jeg vet ikke hvor den skulle, men jeg håper den kom seg dit. Og at den igjen, om noen måneder, kan spinne nettene sine mellom blåbærbusker, over en rot, under en grein, fine nett som samler dugg og solskinn.