Dette er Stjerna. Bildet ble tatt en gang 1940- eller 1950-tallet. Det er et stort bilde som henger på veggen min. Det er flere grunner til at dette bildet både vekker undring og sterke følelser for min del.
Jeg har aldri møtt Stjerna, men jeg vokste opp med historiene om henne. Det var hesten på gården hjemme på Haukeland, fortalte mormor, som bodde i Arna utenfor Bergen.
– Fortell om Stjerna, mormor!
Stjerna var en utrolig hest. Hun var en fremragende travhest, eid av faren til mormor. Men hun var også utrolig snill og høyt verdsatt. Historien om denne flotte hesten endte tragisk – hun døde i stivkrampe. Medisinen, som ble bestilt fra Oslo, kom på toget som passerte gården da hesten døde, fortalte mormor.
Var det akkurat slik, eller ble historien fortalt slik for å være enda mer dramatisk? Det vil jeg neppe få svar på. Jeg husker dessverre ikke så mange av detaljene om Stjerna. Men historiene om denne flotte hesten, var blant de jeg likte best å høre. «Fortell om Stjerna, mormor!» Og mormor fortalte.
Et påkostet bilde
Så ser man på selve bildet. Det er stort. Ikke uvanlig i våre dager, men av de andre bildene hjemme i huset til besteforeldrene mine – brudebilder og portretter av nær familie, var ingen større enn ¼ av dette bildet. Her må jeg legge til at jeg fikk bildet av søsteren til mormor – det var der bildet hang før jeg fikk det.
Rammen var påkostet og flott. Dessverre ble den oppbevart i en fuktig kjeller en stund før jeg fikk tak i bildet og ornamentene har smuldret bort. Jeg vil likevel ha det som det er.
De hentet altså inn fotograf, stilte opp hesten og bestilte et påkostet bilde av Stjerna. Som om ikke det er nok, er bildet redigert (se nærbildet av hodet). Egentlig sto det en person foran Stjerna og holdt i henne. Antagelig var det noen i familien. Men denne personen er redigert bort.
Dette bildet hadde kun rom for én stjerne.
Det største og fineste bildet i stua var av en hest. Og minnet om henne lever videre hos meg.
