Først – før noen sender meg en sint eller såret melding og spør om jeg ikke elsker hunden min, så vil jeg presisere at jeg elsker hunder også. Og andre dyr. Og mange fine folk. Men denne kommentaren handler om katter.
Les også: En katt med tre bein
Helt siden jeg maste til meg katt som tiåring, har jeg hatt katter i hus. De har vært høyst forskjellige individer, men alle har vært fullverdige familiemedlemmer og høyt elsket. Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva som er mitt favorittdyr, og hvorfor. Det er sånne spørsmål man ikke tenker på til daglig når man har nådd 40-årene. Men det ligger jo der, i hjertet. Det er mest nærliggende å tenke på de dyrene jeg har hatt mest med å gjøre: katt, hest, hund.
Hva jeg elsker med katter, er at de er frie sjeler. De gjør som de vil, hvilket gjør det enda mer vidunderlig at de velger å bli boende med meg og resten av familien. De har egne og svært bestemte meninger. Kattene våre vet for eksempel at de ikke får lov til å gå på bordene. Derfor gjør de ikke det når jeg er til stede, men venter til jeg er ute av rommet. Eller som den gangen Luna spaserte over bordet mens vi spiste. Hun fikk streng beskjed om å gå ned derfra, noe hun gjorde, men den ene poten holdt hun på bordkanten. Hele uttrykket utstrålte en slags trassig: Ha! Du bestemmer ikke over meg.
Les også: Katter blir like knyttet til eierne sine som hunder
Dessuten elsker jeg å se dem utforske nye steder. Hvordan de går frem, først varsomt, siden med mer selvsikkerhet. Som barn lå jeg ute i hagen i telt en sommernatt, sammen med en venninne. Katten min var svært skeptisk til å komme inn i teltet. Hun snuste rundt denne mystiske konstruksjonen, viftet med halen, og holdt god avstand. Midt på natten våknet jeg av et dunk, og noe som skled ned telttaket. Det var katten. Etter å ha sjekket at teltet holdt, kom hun inn og la seg ved siden av meg.
Det er en av de tingene som er så kult med katter. De stoler ikke nødvendigvis blindt på deg. De sjekker selv også.
Les også: Dyrene i mitt liv
Jeg og mannen min overtok Sif da hun var fem uker gammel. Moren var påkjørt og drept. Inger Marna i Foreningen for omplasseringen av dyr ringte og spurte om vi kunne overta Sif og flaske henne opp. Vi var innstilt på mye arbeid for å få henne til å gå på dokassen. Null problem. Det bittelille nøstet kravlet selv oppi dokassen fra første dag.
Det som var litt uheldig, var at hun ofte tråkket oppi avføringen før hun gikk ut på gulvet. Derfor fulgte vi med og vasket potene hennes i vasken hver gang hun hadde vært på do. En dag fant Sif ut at hun kunne fikse dette selv. Hun gikk rett fra dokassen til vannskåla, der hun dyppet en og en pote i vann, og vasket seg selv. Vi ble begge temmelig himmelfalne, og enda mer forelsket i henne. Ulikt de fleste andre katter jeg har hatt, elsket hun også å bade. Hvis en av oss tok et bad, hoppet hun begeistret oppi og plasket rundt.
Les også: Å erstatte en god venn
Flere ganger har vi tatt til oss katter som har vært svært sky og engstelige. Stella er født ute og ble tatt inn og omplassert i tre- fire måneders alder. Mitsu var grovt vanskjøttet. Hun ble hentet ut av sitt tidligere hjem av Dyrevernsnemda. Den ene bakfoten var avgnagd. Restene ble amputert. Begge disse kattene var livredde for mennesker. Vi tilbragte timesvis på gulvet ved siden av sofaen, pratet med dem, fikk av og til kose litt med dem, og vant sakte men sikkert tilliten deres. Når en slik katt først får tiltro til deg er hengivenheten og kjærligheten du får tilbake uuttømmelig. Av og til, når Stella står og masserer halsgropen min med skarpe klør og sleiker meg i panna til den blir sår, er det nesten for mye av det gode.
Flere ganger har jeg vært i kontakt med folk som synes at det blir for kostbart å kastrere katten sin og derfor heller velger å avlive kattunger de ikke får omplassert. I avisene kan vi lese om katter som blir mishandlet på det groveste, skutt, maltraktert, druknet.
Dessuten er det også mange som tror at katter kan leve fint uten et hjem. Men katter er ikke ville dyr. De er avhengige av oss mennesker. De er intelligente individer med personlighet, men de klarer seg ikke alene.
Les også: Ble kastet ut da han ikke var liten og søt lenger
Som barn husker jeg særlig hvor leit det var å se voksne kaste stein etter katter, eller når de lo mens de fortalte at de flere ganger hadde druknet kattunger. Det er ytterst smertefullt å se hvor lett det er for noen å behandle andre dårlig.
Særlig når det er så lite, tross alt, som skal til for at en katt skal velge deg som sin venn. Og ikke minst hva du får tilbake: Noe mye mer verdifullt enn premier, status og et kult image.
Kjærlighet. Og en venn som aldri gidder å late som.
Noe Sif tydelig viste den gangen vi var bortreist på ferie litt for lenge. Sif hadde tilsyn av dyrekjære mennesker hver dag. Det hindret ikke henne i å si hva hun mente om vårt fravær. Den kom i form av en bæsj på kjøkkenbenken.
Ekte kjærlighet er best når den kommer fra en fri og selvstendig sjel. En som tenker selv, og likevel velger deg. En som Sif.
