De trodde kanskje at jeg ikke sørget, men jeg sørger fortsatt. Det er fire år siden Sif døde, men av og til ser jeg etter henne. Av og til roper jeg feil, når jeg skal rope på dyrene vi nå bor med. Når jeg tenker på henne, begynner jeg fortsatt å gråte.
En kollega og venn av meg har nylig skrevet en utrolig fin artikkel om sorgen vi lever med etter å ha mistet et kjæledyr. Den tar både for seg den rene, skjærende sorgen, men belyser også at ikke alle forstår hvor stor sorg tapet av et kjæledyr kan føre med seg.
Du finner artikkelen her: Sorg: Å miste et kjæledyr
Jeg har skrevet historiene om noen av kattene vi har hatt, og mistet, men enda ikke om Sif. Den kommer nok, men det har vært for tidlig. Jeg må vente litt til.
Les også: En katt med tre bein
For å ta den korte versjonen: Moren døde tidlig, og vi flasket henne opp fra hun var fem uker. Hun var vidunderlig kjærlig og hengiven. Vi bodde sammen i flere år før barna ble født. Barna vokste opp med henne – denne fantastiske, hengivne bestevennen. Et sentralt familiemedlem.
Så ble hun syk, og døde.
Huset ble annerledes. Så tomt. Så ensomt. Selv om vi var en familie på fire som har det fint sammen, ble det fryktelig tomt. Vi gråt, vi sørget, og vi klaget.
Når vi var på besøk, og på trening – alle andre steder enn hjemme, ville jeg ikke hjem. Jeg grudde meg til det. Forsøkte å utsette det.
For når du alltid har hatt dyr i huset, blir det kaldt og fremmed uten. Vi skjønte fort at vi måtte fylle huset med nye dyr. Der møtte vi kanskje ikke helt uventede reaksjoner hos venner og kjente.
Les også: Dyrene i mitt liv
«Hvordan kan du i det hele tatt tenke på å få et nytt dyr? Det er jo ingen som kan erstatte det dyret du mistet.» Eller «Dere må jo sørge ferdig først».
For å ta det siste først: Jeg er ikke ferdig med å sørge. Det gjør fortsatt vondt.
Hvordan kunne vi tenke på å få et nytt dyr? Det var aldri vår intensjon å erstatte katten vi mistet. Ingen kan erstatte Sif. Slik ingen kunne erstatte mine første katter, Misti og Sofus. Eller Mitsu som ble påkjørt og drept. Eller Soti.
Vi vet fra det øyeblikket vi får et dyr inn i huset, og i hjertet, at de sannsynligvis kommer til å dø lenge før oss. At vi må leve med tapet. Det er endel av prisen vi må betale, for betingelsesløs kjærlighet og en uerstattelig venn.
Intensjonen var aldri å erstatte, men vi har rom for nye venner. Hver eneste uke får vi påminnelser om hvor mange katter som er hjemløse, hvor mange som er forlatt, og hvor mange friske, unge katter som blir avlivet fordi de ikke får et nytt hjem.
Sif var død. Vi kunne ikke få henne tilbake, selv om det var ingenting vi heller ville. Det vi kunne gjøre, var å ta til oss en annen katt – som kanskje ellers ikke ville få muligheten til et liv. Luna, som var en årsgammel svart og hvit katt, hentet vi hos Foreningen for omplassering av dyr i Trondheim. Stella, som var omtrent fire måneder, hentet vi i et privat hjem. Stella var født ute, og så redd for folk, at de mente avlivning var eneste utvei.
Vi fikk to nye katter i hus, men de var aldri en erstatning. Hverken da, eller siden, har de tatt Sif sin plass. De har sine egne plasser, sammen med Lyra – hunden vår, og andre dyr jeg har elsket.
Kjærligheten er fin sånn – du trenger ikke å skubbe noen ut, for å få plass til flere.
