Dyrene i mitt liv

Jeg er en av de heldige som alltid har hatt fine folk rundt meg. Likevel har det vært tider hvor jeg har hatt behov for helt unike vennskap. Det har jeg også hatt.

Som barn var jeg ikke kul, ikke spennende og aldeles ikke interessant. Tvert imot. Jeg var nok et barn som var lett å overse, glemme – eller erte.

Jeg ønsket meg en hund. Det fikk jeg ikke, men de fleste ettermiddager ringte jeg på hos naboen og spurte om å få lufte hunden deres, Quincy. Det var en nydelig Shetland Sheepdog. Turene ble viktige for meg, men jeg turte ikke å tro at de betydde noe for han også.

En dag fikk familien som eide Quincy besøk. Mamma ga meg streng beskjed om at jeg ikke måtte spørre om å få lufte hunden i dagene som fulgte. Barna som var på besøk ville nok selv passe på Quincy. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Men så – noen dager senere, sto Quincy plutselig i vår hage og bjeffet.

Lykkelig forsto jeg at han savnet meg. Nå var han som kom for å hente meg.

Så spesiell jeg følte meg da. Så heldig.

Les også: Farvel Stella

Som tenåring hadde jeg en flott, ung araberhest på fôr. Han var tøysete, spretten og alt for energisk. Han spiste opp bandasjer og utstyr og tråkket seg selv på beina. Andre dro hjem den ene rosetten etter den andre. Vi hadde ikke noe sånt. Men vi hadde noe annet.

For straks jeg satte foten innenfor stalldøren, knegget hesten så det ljomet. En høy, lykkelig knegging. Fordi jeg kom. Da jeg hentet han på beite eller i luftegården, kom han stormende mot meg. De mørke øynene hadde mange rampestreker i seg, men mest av alt hengivenhet. Noen ganger lå han i boksen da jeg kom inn til han. Han reiste seg ikke, men la hodet på fanget mitt. Alle disse vakre øyeblikkene – så rik jeg var.

All hengivenheten var verdt hvert eneste bukkesprang og fall. Han fikk meg til å føle meg helt spesiell. For meg var han mer verdt enn noen kostbar konkurransehest.

Annonse

Alle de fine kattene jeg har hatt. Katter som har vært sky, mishandlet og ligget under sofaen og gjemt seg i dagevis. Vi ble venner og slike vennskap blir så intense. Misti, som alltid sov på puten min da jeg var barn. Sif som døde for syv år siden, trodde kanskje at hun var et menneske selv. Vi flasket henne opp etter at moren døde. Hun var alltid så intenst til stede, der vi var. Da hun døde, ble huset fryktelig tomt. Vi savner henne fortsatt.

Mitsu, vår trebeinte katt som elsket å være ute, lå tett inntil meg i en hel uke da jeg hadde lungebetennelse og ikke klarte annet enn å ligge. Hun passet på meg, voktet meg med sitt dyrebare nærvær.

Da jeg var 17 år, bodde jeg i en periode i USA. Det var en vanskelig tid for meg. Jeg slet med blant annet depresjoner og angst. Noen netter sov jeg, men de fleste ikke. Det ble umulig å snakke om det. Jeg mistet lysten til å leve, men utenpå var jeg blid og tilsynelatende sosial. En dag oppdaget jeg at familien jeg bodde hos hadde en hund. Hun sto alene i en luftegård bak huset. Overvektig og veldig blid. Jeg tok henne med på tur. Sammen med den sorte labradoren våget jeg å gå alene ut i skogen bak huset. Ofte gikk vi i mange timer, turer som ble god medisin.

En gang sovnet jeg av utmattelse da vi var ute, men da jeg våknet sto hun der og passet på.

I nettopp denne tiden hvor alt virket mørkt og håpløst, og hvor jeg følte meg så uendelig alene, fikk jeg en ny bestevenn i den alltid blide og uendelig lojale labradoren Winnie. Istedenfor å bare se langt foran meg og se umulige mål, alt det jeg ikke kunne makte, fikk hunden meg til å tenke på neste dag, neste tur, gleden av å henge sammen uten ord.

På nabogården var det hester. En dag turte jeg å ta naboen på ordet og komme på besøk. Jeg fikk ri og være i stallen. Radioen sto alltid på. En behagelig strøm av countrymusikk fløt ut i den varme høstluften. Hestene tygget, pelsen ble børstet. Vi red ut i skogen og vi så på trærne og krattene og fuglene. Vi måtte konsentrere oss for å finne riktig vei ned de bratte bakkene. Det var fint å kjenne hestens myke bevegelser.

Noen ganger lå jeg våken om natten, full av angst og mørke. Så husket jeg hestene på den andre siden av gjerdet og min gode venn Winnie. Intenst fokuserte jeg på neste dag og på at jeg kunne gå i skogen med hunden, eller dra til stallen. Kanskje børste hestene. Kanskje ri en tur.

Alt det store – hva jeg skulle bli, hva andre mennesker tenkte om meg, hvordan jeg skulle klare meg, det ble mindre viktig. En dag klarte jeg til og med å be om hjelp. Mye av grunnen til at jeg klarte det, var det hunden viste meg. Alt hun sa uten ord. At de enkle, gode tingene, det jeg egentlig var så glad i, fortsatt var innen rekkevidde. Øyeblikkene kunne fortsatt være mine. Vennskapene jeg kunne få ved å bare gi litt av min tid og noen gode ord.

Kjærlighet og hengivenhet kan komme i så mange former. Mye av gleden ved å være med dyr er at de krever så lite.