Årets beste øyeblikk

Nyttårsaften er tid for ettertanke, tid for å skjerme dyrene for fyrverkeri og støy, og tid for oppsummering. Hva oppnådde man i 2018? Hvilket bilde ga flest «likes»? Hvor mye strammere ble rumpa i 2018 enn i 2017? Hvor mye mer tok vi i markløft? Hvor mange uvaner la man fra seg? Hvilke mål nådde man for jobben, og hvor mye penger brukte, eller sparte vi?

Jeg tenker på slike ting i hverdagen, og jager dem som så mange andre. Men når jeg lukker øynene og tenker på året som har gått, er det klemmene jeg har fått, latteren til barna mine, varm fønvind i ansiktet, fuglekvitter, og en fantastisk sommerdag i egen hjemby som fyller hjertet først.

Kommer jeg til å huske den diskusjonen jeg vant på jobben, eller den ekstra lange løpeturen, om noen år? Neppe. Men den overveldende fuglekvitringen fra fuglereservatet på Tautra, og det fløyelsmyke vannet i Kyvannet i slutten av juli – det glemmer jeg ikke.

Vi tok toget til Røros og lyttet til tiden som gikk og trærne som føk forbi, mens vi satt tett sammen som familie. Vi gikk opp og ned iskalde gater, og nøt det å ikke se på klokken. Da vi hoppet i boblebadet utenfor hotellet, var vi redde for at føttene skulle fryse fast til bakken, og vi løp i skrekkblandet fryd mellom bassengområdet og boblebadet.

I mai kjørte vi fra Trondheim til Bergen, sammen med foreldrene mine. For barna ble bilturen en helt ny opplevelse, og en vidunderlig måte å se landet vårt på. På Sognefjell blåste vi nesten av veien, da vi gikk ut for å se, og vi måtte holde oss fast i hverandre, mens vi lo høyt. Da vi kom ned til Loen, var det tyve grader og sol, og vi fant noen steiner i fjæra der vi spiste matpakken vår. Visst er Bergen vakker, men først og fremst fordi vi hadde tid til å nyte byen, og fordi vi slapp å være slaver av klokker og avtaler.

I Spania, der vi tilbragte sommerferien, startet vi dagene med å gå langs stranden og se på bølgene, og om kveldene satt vi oppe og spilte kort og ble stukket av mygg. En dag forsvant Lyra fra hagen vår. Vi lette febrilsk, og trodde hun var tapt for alltid, men etter intenst detektivarbeid, fant vi henne igjen i en kommunal kennel neste dag. All den sorgen og fortvilelsen, som ble avløst av gleden over å finne henne igjen – hvilket salgsresultat, eller hvilken leserekord kan toppe det?

Annonse

Noen dager etter at ferien var over, dro vi til Kyvannet i Trondheim. Det var over 30 grader i skyggen, og merkelig varmt til å være her hjemme. Men vannet – det var som silke og fløyel, rett og slett som å stupe inn i en kjærlig omfavnelse. Tenk, så heldige vi er som kan oppleve noe slikt.

En dag ble vi med til fuglereservatet på Tautra. Da vi fulgte stien langs beitet til en flokk med kyr, løp de avgårde, og jeg og sønnen min måtte se på hverandre. Vi var så stille og forsiktige som vi kunne, men farlige var vi åpenbart likevel. Så kom vi til tårnet, og ingen av oss var forberedt på hvilken mektig opplevelse det var. Vi kan ikke mye om fugler og fuglearter, men det trengte vi heller ikke for å nyte øyeblikket, og vite at vi var heldige.

Før jul skrev jeg en historie som fikk begge barna mine til å le høyt. Det har jeg aldri gjort før, så for meg var det en magisk opplevelse.

Jeg har uvaner jeg burde kvitte meg med, mye jeg skulle ha gjort mer av (det er kanskje et dårlig tegn at hunden løper til vinduet for å se etter gjester, hver gang jeg drar ut støvsugeren), og mål for jobb og økonomi. Men først og fremst håper jeg at 2019 blir et år med enda flere dager uten klokker og avtaler, enda flere klemmer og badeturer, fuglekvitter og magiske øyeblikk.

Det håper jeg du også får.

Årets beste øyeblikk

Merethe Kvam

En stjerne på veggen

Silkesvarten – en av tidenes viktigste bøker om dyrevern

På villspor

Facebook

Annonse

Produkter

Årets beste øyeblikk

Merethe Kvam

Andre leste også

En stjerne på veggen

Silkesvarten – en av tidenes viktigste bøker om dyrevern

På villspor

Facebook

Annonse

Produkter