Det startet med et lite heng mellom bakbeina på katten vår Luna. Vi oppdaget det plutselig. Luna sto i vinduet, og det ble tydelig at noe ikke var som det skulle.
– Hva er det der, sa jeg, – har hun fått brokk? Resten av familien ble også bekymret, og vi delte bekymringen med besøkende. Det måtte ha en sammenheng med kastreringen, konkluderte vi. Hun hadde vært fin før det.
Luna virket i fin form ellers. Hun var kosete, spiste bra, og det virket ikke som om hun hadde vondt. Men med tiden vokste brokket. Henget ble adskillig større, og det samme ble våre bekymringer.
Les også: En katt med tre bein
Måtte hun opereres?
Det var på tide å be om hjelp. Sannsynligvis var brokket nå så stort at hun måtte opereres. Vi tok med begge kattene til dyrlegen. Det var uansett snart på tide med den årlige vaksinen.
På dyreklinikken ble det endelig vår tur. Vi fikk Luna ut av reiseburet, og jeg var bekymret for at dyrlegen kanskje skulle synes vi hadde ventet for lenge med å få henne undersøkt.
– Se på henne, stakkar, sa jeg, før jeg fortsatte; – Hun har fått brokk.
Dyrlegen så på Luna, og så på meg. Så klemte hun litt på brokket, og ristet på hodet.
– Hun har ikke brokk, sa dyrlegen.
Second opinion?
Jeg følte meg litt forulempet. Hvordan kunne hun ikke se at katten vår hadde brokk?
– Hva er det da? Spurte jeg, litt grettent.
– Vet du hva som er normal vekt for katter, spurte dyrlegen.
Igjen ble jeg irritert. Jeg har hatt mange katter, og jeg har lest utallige bøker om katter. Selvsagt vet jeg at normalvekt for en katt er rundt fire kilo.
Dyrlegen fortalte meg det likevel. Jeg sa ingenting, men planla allerede å dra til en annen dyreklinikk for å be om en second opinion.
– Kanskje vi skal veie henne, sa dyrlegen. Uten å vente på svar, løftet hun henne opp på vekten, og vinket meg nærmere.
Vektnålen stoppet på 5,8 kilo.
Jeg og mannen min så på hverandre. Selv er vi nokså interesserte i trening og kosthold, men dette hadde vi ikke ventet.
Les også: Overvekt hos katt
Men Stella er ihvertfall slank!
– Vel, sa jeg, fortsatt litt i forsvarsmodus. – Den andre katten vår er iallefall slank. Sist vi veide henne var hun bare 2.5 kilo. Hun er jo veldig liten og da, så den vekten er sikkert fin for henne, sa jeg.
Dyrlegen så på meg igjen, med dette blikket, som rommet en slags blanding av vaktsomhet og viten.
– Vi kan veie henne også, sa hun, og det gjorde vi.
3.5 kilo. Stella hadde lagt på seg ett kilo på ett år.
– Hun er liten, så hun trenger nok ikke veie mer enn tre kilo, sa dyrlegen, mens hun forsøkte å vise oss hvordan vi kunne se forskjell på en slank katt, og en katt som veide for mye.
Da vi dro hjem derfra, var vi adskillig spakere enn da vi kom dit, og bagasjerommet var fullt av slankefôr til katt, og oppdatert kunnskap om hva som var nok mat til to innekatter. Selv hadde vi alltid gitt kattene våre fri tilgang til mat, og ingen av de kattene vi har hatt før utviklet «brokk «.
Trening og slankefôr
Tidligere har jeg lest studier om hvordan foreldre ofte ikke ser sine egne barns overvekt. Jeg vet ikke om det er vanlig at kjæledyreiere ikke ser dette, men vi hadde åpenbart ikke peiling.
I ettertid har jeg lest mye om overvekt og slanking hos katt, og jeg har skrevet to artikler om temaet. Lunas «brokk» er et typisk tegn på overvekt, og katter bør ikke ha fri tilgang på mat. De bør heller ikke slankes for raskt. Dietten skal være langsiktig og gi en gradvis vektreduksjon.
Kattene var ikke spesielt fornøyde med overgangen til slankekost. De skulte mistroisk på det nye foret, og siden, på matskålen som var tom utenom måltidene.
Vi satte igang med korte, energiske treningsøkter – minst en om dagen. Særlig Luna, elsker å løpe etter laserpekeren.
Les også: Slanking av katt
Vanskelig
Kattene har fortsatt ikke kommet ned på normalvekt, til tross for at vi startet slankingen tidlig i vår. Det ble vanskeligere enn vi trodde. Selv om vi måler opp hvert måltid og kattene er mer aktive enn før, går det sakte. De får ingen godbiter, og det er nesten litt overraskende å kjenne på at det er litt sårt for meg. Om de tenker over det, aner jeg ikke, men det føles sånn.
Før hvert måltid er de helt ville, mjauer og løper opp og ned trappene. Det er også trening, tenker jeg, og det er jo bra.
Et rikere og mer givende liv
Det fine er at vi merker noen umiddelbare effekter av dietten. Særlig Luna hadde nok en periode før dyrlegebesøket, der hun trakk seg mer unna og ble mindre sosial. Jeg tror hun kjedespiste endel. Nå må hun finne på andre ting, og oppsøker oss enda hyppigere. Hun er stadig oftere der vi er, eller erter hunden vår Lyra, ved å gjøre alt det hunden ikke kan. Som å hoppe opp på kjøkkenbenken og snuse på pannekakebiten Lyra gjerne skulle hatt. Eller spise på planten i vinduet.
Alt i alt, så ser vi at kattene våre allerede nå har positive virkninger av å leve et sunnere liv. Det handler ikke bare om å forebygge smerter og lidelse, men også om å leve et rikere og mer givende liv.
Og vi, som katteeiere, har lært noe nytt om oss selv: De mest innlysende svarene er ikke alltid så lette å se, særlig når det angår noen du er veldig glad i.