Dyr og folk

En katt med tre ben

Hun hadde bare tre ben, men kunne løpe fort som vinden. Hun var alltid blid og voldsomt glad i oss – menneskene sine. Men først var hun redd.

Det var ikke så rart. Da Mitsu ble reddet av dyrevernsnemda, hadde eieren flyttet fra henne og de andre kattene personen eide. De hadde vært uten mat, og så uten vann – hvor lenge vet vi ikke, men lenge nok til at hun – eller de andre kattene – hadde gnagd den ene foten hennes av i desperasjon og sult.

Da vi overtok henne og en annen katt (også den med en trist bakgrunn) fra Foreningen for omplassering av dyr i Trondheim, var hun pleiet og frisk – men med en fot mindre enn andre katter, en sår bagasje, og en desperasjon etter å drikke vann (hun hadde ikke diabetes, men hun hadde tørstet).

Den første tiden bodde Mitsu mest under sofaen på stua. Vi lå på gulvet og pratet til henne med våre mykeste stemmer, og stakk godbiter inn til henne. Det tok ikke lang tid før hun blomstret opp, og snart møtte Mitsu oss gledesstrålende i døra når vi kom hjem fra jobb eller studier. Hun elsket kos, og elsket å leke – både med oss og med den andre katten vi hadde.

Da jeg fikk lungebetennelse, hoppet hun opp i senga mi og lå tett inntil meg gjennom febertokter og utmattelse. Den andre katten var ute, men hun voktet meg. Det var sjelden vi tenkte over at hun hadde tre bein. Hun haltet når hun gikk, men når hun løp var det ingen som så at hun manglet et bein. For å sikre seg stabilitet og fremdrift, brukte hun klørne mer enn andre katter.

En dag kom naboen som bodde i leiligheten under oss og banket på døren. Han unnskyldte seg, og spurte forlegent om vi kanskje kunne herje litt mindre om nettene. Vi ble temmelig perplekse, selv sov vi jo. Så forsto vi at det var kattenes elleville raptuser som tok til hver gang vi forsvant ut fra stua for natten. Og skrittene til en katt med tre bein er nok tyngre enn de er hos en med fire. Det tok heldigvis ikke mange dager før utbyggeren kom, og forklarte at de hadde glemt å legge støyisolering i gulvet mellom leilighetene. Da den kom på plass fikk naboen sove igjen – også når kattene stupte over sofaputene i sin elleville lek som savannens herskere.

Den dag i dag sover jeg aldri med føttene utenfor dynekanten, til familiens fornøyelse. Men ingen av dem har våknet av at en katt henger med hele sin tyngde fra fire klør som er plantet midt under foten på dem. Den natten kan det hende at det var jeg som vekte naboen.

De skulle være innekatter. Vi syntes vi bodde for nært veien til noe annet. Men en dag falt Mitsu ut av soveromsvinduet. Hun jaget en flue, og mistet balansen. Engstelig flyktet hun inn i det nærmeste skogholtet. Vi lette en hel dag. Så tok vi med oss den andre katten ut, og da kom hun. Etter den dagen var de begge ute noen timer hver dag. De hadde fått sansen for livet på den andre siden av døren, og vi hadde ikke hjerte til å nekte dem det.

De var begge steriliserte og øremerket (dette var før det ble vanlig å chippe katter), og de kom alltid hjem. Helt til den dagen en av dem ikke gjorde det. Mitsu ble ikke påkjørt og drept av bilene på den store hovedveien som jeg var så redd for, men av en nabo som alltid ruset bilen og skjøt ut fra parkeringsplassen sin i en voldsom fart. Mitsu hoppet ut fra buskene, og døde momentant.

Jeg tenkte at hun sikkert hadde jaget en sommerfugl. Hun elsket å jage sommerfugler gjennom det høye gresset, og jeg tror aldri hun selv følte at hun manglet noe som helst. Det er mange katter som dør i trafikken hvert år. Som jager sommerfugler, skygger, eller som rett og slett blir for usynlige.

Det er fortsatt trist å tenke på henne, 18 år senere, men mest av alt godt. Vi lever så lenge, og de så kort. Noen ganger alt for kort. Å ha et kjæledyr krever mye – eller lite – alt etter som hvordan man betrakter livet og det å være dyreeier. For oss var hun et år fylt med øyeblikk av lykke og kjærlig hengivenhet.

Det ble et alt for kort katteliv, men det året vi fikk sammen, vet jeg at hun var fullkomment lykkelig, og alltid elsket. Slik en katt skal være.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook