Bare ta på den, lukte på pelsen, kanskje stryke fingrene gjennom den stri manen? Hvordan det var å stå ved et gjerde og bare se på hestene? Se på bevegelsene og faktene deres, drømme om hvordan det ville være å galoppere over en blomstereng?
Jeg drømte i flere år før jeg fikk begynne å ta ridetimer, og jeg husker drømmene godt. Ved nærmeste stall, Søremen, gikk det hester på de store beitene om sommeren. Særlig husker jeg en rød hoppe med et sort føll. Jeg tenkte at det sorte føllet måtte være Silkesvarten, og at de vidstrakte engene måtte tilby en lykkelig oppvekst.
I lang tid hadde jeg sett på hestene som naboen til tanten min eide. Jeg husker godt den dagen jeg endelig fikk strakt meg over porten og klappet den ene på halsen. Det var en travhest. Halsen føltes så myk og varm mot fingrene mine. Det måtte være en varmblodshest, tenkte jeg.
Da jeg ble eldre begynte jeg å henge rundt rideskolen. Jeg gjorde alle slags oppgaver i stallen bare for å være i nærheten av hestene. Vasket møkk ut av drikkekarene, kostet, flidde i boksene og håpet.
Håpet at jeg skulle få børste hesten, klappe den, kanskje en gang skritte en runde rundt stallen eller på ridebanen.
En dag fikk jeg bli hestepasser for kaldblodshesten Strandmai og forverten hennes Synne. Jeg fikk være med på å børste og kose med Strandmai. Hun ble halt og kunne ikke ris i en periode. Jeg husker leieturene i vintermørket, på gnistrende islagte veier, med vinterens stillhet og frostrøyk som ble synlig under lysmastene.
Fra tenårene av hadde jeg hester på fôr selv. I tillegg dro jeg på rideleir.
Som voksen har jeg hatt alle de mulighetene jeg drømte om som barn. I stallen har jeg hatt magiske øyeblikk, men også de vanskelige dagene og valgene som følger med.
Selv om jeg ikke rir lenger i dag, hender det fortsatt at jeg stopper og ser på hestene på beitet, hester som galopperer forbi, lykkelige i flokk eller rampete i sine private luftegårder.
Hører på lydene og husker følelsen av å legge hånden på en varm, myk hals.
Og drømme.
