Dyr og folk

Å klappe en hest

Husker du hvordan det var å være barn, og ha et intenst ønske om å klappe en hest?

Bare ta på den, lukte på pelsen, kanskje stryke fingrene gjennom den stri manen? Hvordan det var å stå ved et gjerde og bare se på hestene? Se på bevegelsene og faktene deres, drømme om hvordan det ville være å galoppere over en blomstereng?

Jeg drømte i flere år før jeg fikk begynne å ta ridetimer, og jeg husker drømmene godt. Ved nærmeste stall, Søremen, gikk det hester på de store beitene om sommeren. Særlig husker jeg en rød hoppe med et sort føll. Jeg tenkte at det sorte føllet måtte være Silkesvarten, og at de vidstrakte engene måtte tilby en lykkelig oppvekst.

I lang tid hadde jeg sett på hestene som naboen til tanten min eide. Jeg husker godt den dagen jeg endelig fikk strakt meg over porten, og klappet den ene på halsen. Det var en travhest, og halsen føltes så myk og varm mot fingrene mine. Det måtte være en varmblodshest, tenkte jeg.

Da jeg ble eldre begynte jeg å henge rundt rideskolen, og gjorde hva som helst av oppgaver i stallen, bare for å være i nærheten av hestene. Vasket møkk ut av drikkekarene, kostet, flidde i boksene, og håpet.

Håpet at jeg skulle få børste hesten, klappe den, kanskje en gang skritte en runde rundt stallen eller på ridebanen.

 En dag fikk jeg bli hestepasser for kaldblodshesten Strandmai og forverten hennes Synne. Jeg fikk være med på å børste hesten, og kose med henne. Hun ble halt og kunne ikke ris i en periode, og jeg husker leieturene i vintermørket, på gnistrende islagte veier, med vinterens stillhet og frostrøyk som ble synlig under lysmastene.

Fra tenårene av hadde jeg hester på fôr selv, og dro på rideleir.

Som voksen har jeg hatt alle de mulighetene jeg drømte om som barn. I stallen har jeg hatt magiske øyeblikk, men også de vanskelige dagene, og valgene som følger med.

Selv om jeg ikke rir lenger i dag, hender det fortsatt at jeg stopper og ser – på hestene på beitet, hester som galopperer forbi, lykkelige i flokk, eller rampete i sine private luftegårder.

Hører på lydene, og husker følelsen av å legge hånden på en varm, myk hals.

Og drømme.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook