Snøen smelter, og det er vår i luften (eller det var det, en liten stund. Vi bor tross alt i Trøndelag!). Innerst i blomsterbedet har det dukket opp noen fine grønne spirer, og ungene snakker om at de gleder seg til å ta fram syklene.
Men når snøen smelter, kommer også all dritten fram. Hundebæsj altså – som har blitt glemt, eller kanskje ignorert, i løpet av vintermånedene.
Selvfølgelig er jeg – som så mange andre – oppgitt over at det fortsatt er enkelte som ikke plukker opp etter hunden. Alle kan glemme å ta med pose ut en gang, men da plukker man bare opp møkka neste gang. Den flytter seg sjelden av seg selv.
Det ser man jo nå – når det ligger tett i tett med hundebæsj i fortauskanten, og en kvalmende eim av overvintret møkk sprer seg over nabolaget.
Det er bare det at det hjelper så lite å bli sur. Møkka forsvinner ikke av den grunn. Jeg vet ikke hvem som ikke plukker opp etter seg. Sånn sett kan naboen like gjerne tro at det er vi og vår hund som står for tilgrisingen. Eller at alle med hund er like uansvarlige. Det er det jeg synes er litt sårt. Helst vil jeg at naboene også skal synes at det er trivelig med dyr i nabolaget.
Det er det helt sikkert noen som ikke synes. Derfor har jeg i det siste begynt å plukke med meg litt ekstra hundedritt når jeg er ute og går med hunden. Det hjelper ikke så mye, men det hjelper litt. Det er ikke verre å plukke opp dritten etter andres hunder, og posene har jeg likevel med meg.
Å plukke opp plast og annet søppel har blitt en fin vane for mange, men kanskje er det verre å plukke med seg hundemøkk – særlig for de som ikke gjør det til vanlig.
Et rent nabolag som ikke stinker kan bety mye for trivselen, og innsatsen er enkel. Det tar bare noen sekunder. Etterpå tar jeg med posen hjem til søppelbøtta. Jeg kaster den ikke opp i et tre, selv om jeg har sett at noen synes det er en god løsning…
Da jeg holdt på med hest var det mye diskusjon knyttet til hestemøkk i boligfeltene. Stallreglene var alltid klare – vi måtte rydde opp etter oss. Det er mer omstendelig å plukke opp etter en hest. Ofte må man gå tilbake der man red og plukke det opp etter at turen er ferdig. Det holder heller ikke med en liten hundepose.
Er man heldig kan man sparke hestemøkka ut i en grøft, men stort sett må man spa den opp og ta den med seg. Bare en gang har jeg opplevd at en lykkelig hageeier kom løpende etter hesten, og ba om å få møkka til blomsterbedet sitt. Det var selvsagt veldig beleilig, men de færreste løper etter deg med spade for å rydde opp dritten din.
Å rydde opp etter seg har så mye å si for stalleieren og miljøet rundt stallen. Å møte hester i boligfeltet, bør være positivt. Man bør møte høflige ryttere som rydder opp etter seg, slik at det ikke blir en plage å ha dyr i nærmiljøet.
Å plukke opp andres møkk – bare å si det høyt har nesten noe nedsettende over seg, kan kanskje bidra til et mer positivt nabolag – og at folk ser med blidere øyne på de dyrene som bor der.
Og det er viktig for oss som er glade i dyr.
