Å skrive historien om den gangen man ønsket å gjøre en god gjerning og lyktes, kan være ganske fint. Å fortelle om den gangen man slett ikke lyktes, er ikke like hyggelig. Når man deler historier er det tross alt helst postkortene man vil sende fra seg. De hyggelige små bitene av livet, der alt ble bra til slutt.
Dette er ikke en slik historie, men fortsatt ser jeg ikke hvordan jeg kunne valgt annerledes, eller forutsett det som kom til å skje.
Da jeg gikk i åttende klasse hadde jeg og noen venninner valgt frivillig arbeid som valgfag. Vi tok kontakt med Inger Marna Beskeland som den gang var primus motor i Foreningen For Omplassering av Dyr i Trondheim og fikk straks arbeid. En gang hver 14. dag (eller var det hver uke? Det begynner å bli noen år siden) kjørte Inger Marna oss til Høgheim, katteherberget til FOD. Det var to hus med katter og to etasjer i hovedhuset. Det var katter overalt. Noen var svært sosiale og kjælne. Andre var sky og tilbakeholdne.
Vi bar vann opp de bratte bakkene, vi skiftet på kattedo, vi vasket gulv, mat- og vannskåler, og vi fôret kattene. Når arbeidet var gjort fikk vi kose og leke med kattene som var der.
Det var en fin og lærerik tid. Det var også svært inspirerende å se hvor utrettelig Inger Marna og de andre ildsjelene jobbet for kattene.
Misti, katten vår, var fem år på denne tiden. Misti var det første dyret som kom inn i familien vår. Vi skulle egentlig ikke ha dyr. Det var det foreldrene mine sa. Men en kveld, da jeg var ti år gammel, banket det på døren da vi var på hytta.
Utenfor sto hyttenaboen. Med seg hadde hun en liten pappeske med et blått tau rundt. I esken lå verdens vakreste kattunge. En sort og hvit skjønnhet med gule, engstelige øyne. Misti var svært etterlengtet og høyt elsket. Hun var sky og redd for fremmede, men veldig hengiven mot familien.
På Høgheim var det utrolig mange katter. Det var sosiale katter, pene katter, unge katter, lekne katter, men også gamle og skadde katter. Etter flere måneder med bearbeiding og mas, klarte jeg å overtale foreldrene mine til å la en katt til flytte inn i huset vårt.
Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hvem som skulle bli vårt nye familiemedlem. Det måtte bli Ahas Verus. Han var en sliten, eldre katt som ikke så ut til å være noens førstevalg. Ahas Verus hadde gått ute på Melhus i flere år før FOD reddet han. Han hadde sønderrevne ører og et pussig ansiktsuttrykk på grunn av en gammel skade i kjeven. Når han fikk et kjærlig klapp ble han enormt glad, men han var ikke den som stakk seg fram.
Ahas Verus ble med oss hjem. I et hus med stor medisinsk interesse, ble han raskt omdøpt fra Ahas Verus til Adeno Virus, og til slutt bare Virus.
Han ble elsket og tatt vare på fra første stund, og han blomstret voldsomt opp. I løpet av noen få uker var det som om årene rant av han. Han ble yngre, gladere og livligere. Han lekte med trådsneller, garnnøster og alle slags ting, og han løp rundt i huset. Han var en lykkelig katt. Det ble akkurat slik jeg hadde drømt om at det skulle bli. Trodde jeg.
Først la jeg ikke merke til at Misti var lenger ute enn før. At hun sluttet å komme opp i stua, slik hun pleide. Men da hun sluttet å sove på rommet mitt om nettene, forsto jeg at noe ikke var som det skulle.
Jeg hadde aldri tenkt at det skulle være et problem for Ahas Verus å dele på oss. Han kom tross alt fra et sted med over 50 katter. Hvordan kunne da én katt bli et problem?
Det spilte ingen rolle hva jeg tenkte. Ahas Verus hadde bestemt seg. Vi var hans folk. Huset var hans hjem, og han var overhodet ikke interessert i å dele det med en annen katt. Han jaget Misti når han fant henne i huset. Misti turte knapt å komme inn lenger.
Vi tenkte at det ville gå seg til.
Høsten kom. Det ble kaldt ute. Alt jeg så av Misti, var korte, flyktige glimt.
Det ble vanskelig. Vi måtte gjøre noe, men hele tiden ga vi oss selv en uke til. «Vi prøver litt til, venter og ser», sa vi. Ahas Verus var jo så lykkelig. Etter mange år som hjemløs og deretter som en av mange, var han hjemme. Og vi var så fryktelig glade i han.
En dag, en av de korte stundene Misti var inne, sto jeg og holdt henne i armene mine. Jeg visste ikke at Ahas Verus var i nærheten en gang. Men da han fikk øye på oss ble han rasende. Sjalusi, raseri – hva vet jeg. Han gikk til angrep på meg. Klorte opp de nakne leggene mine og bet meg til blods. Han var så sint og så voldsom som jeg aldri har sett en katt – verken før eller siden.
Misti kastet seg ut av armene mine og løp ut og til skogs. Dagene gikk. Hun kom ikke hjem igjen. Jeg så henne på avstand, men hun turte ikke å komme hjem. Det ble for skummelt. For farlig.
Tiden var kommet for å ta farvel. Ikke med Misti, som hadde vært vår katt i fem år, men med Ahas Verus. Han som hadde blitt så lykkelig, og så ung, i løpet av de månedene han bodde hos oss. Jeg gråt den dagen han dro. Det var ikke lett å måtte velge, men jeg kunne ikke svikte Misti. Det måtte bli henne først.
Jeg var ikke der da han kom tilbake til Høgheim, men et noen uker senere fikk jeg høre at han var død. Han sovnet inn i kroken sin, innerst på katteherberget.
Fortvilet tenkte jeg at vi skulle holdt ut et par uker til, så kunne han sovnet inn hjemme hos oss. Det ville vært den verdige avslutningen jeg ønsket for han. Men jeg tror ikke det var tilfeldig at han døde så fort etter at han kom tilbake.
Jeg er sikker på at han døde av sorg.
Dette er den andre siden av postkortet. Det vi skriver med usynlig blekk. Noen ganger vil man så gjerne, men det blir ikke bra.
Misti kom hjem igjen. Hun ble trygg og lykkelig og levde i mange år til.
Noen ganger er kjærligheten selv til et dyr vanskelig, men vi kan ikke la være å prøve.
Selv om det hender at det gjør vondt.