Dyr og folk

Smerten vi ikke ser

Sur, irritabel og stille – eller hodepine, mageknip og andre ting som ikke er farlig for helsa, men som kanskje påvirker møtet med omverdenen. Er det unikt for mennesker å ha en dårlig dag, eller tillater vi også dyrene våre å kjenne på det samme?

For tre år siden ga jeg opp ridning, og den nydelige hesten vi hadde på fôr. Siden har jeg kun vært tilbake i salen et par ganger. Jeg har savnet hesten jeg ble så glad i, savnet stallen og mennesker jeg ble kjent med, men jeg kunne ikke valgt annerledes.

Et halvt år før jeg ga opp ridningen, fikk jeg sterke smerter på utsiden av den ene hoften. Jeg fikk NSAIDs som jeg tåler dårlig, ble bedre i hoften, men bare dager etter at jeg kuttet ut medisinen kom smertene tilbake. Etter en tid fikk jeg smerter også på utsiden av den andre hoften, og etterhvert i setet. Hver gang jeg satt meg i salen (eller på en stol) var det som å sette seg på en kniv. Hver natt lå jeg våken på grunn av smertene, for uansett hvordan jeg snudde og vendte på meg, lå jeg på en verkende kroppsdel. Jeg gikk til lege, til fysioterapeut, gjorde øvelser og fikk MR-undersøkelser. Ingenting unormalt ble funnet, men smertene var der like fullt.

Til slutt handlet alt om smerten. Jeg ble ikke slem, og jeg gjorde det jeg skulle, men jeg ble innesluttet. Jeg sluttet å snakke med dyrene mine, og ble fjern når ungene ville prate. Jeg orket ikke å gå på besøk, eller finne på ting. Alt jeg tenkte på var at jeg hadde vondt, og at jeg ville at smerten skulle forsvinne.

Da jeg til slutt ga opp ridningen, ble smertene gradvis mindre intense. De har aldri forsvunnet helt, men kommer i perioder. Uten forklaring. Uten funn på blodprøver eller røntgen eller andre undersøkelser.

Jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg har vondt, men jeg har vondt.

Det har på mange måter vært en nyttig erfaring. Smerte kan forandre oss. Det kan kjennes altomfattende, og alt det man ellers setter pris på, kan oppleves fjernt og likegyldig.

Hvordan er det med dyrene? Har de smerter som ingen kan se, uten synlige tegn som halting, utslett, utslag på blodprøver eller andre tester? Plager som ikke er livstruende, men som likevel preger dem? Det er vanskelig å se for seg at de ikke skal ha slike plager.

Jeg spurte dyrlegen om synet til hunden vår engang, og fikk til svar at øynene var helt friske. Det var egentlig ikke det jeg lurte på den gangen. Det jeg lurte på var om hun kanskje ikke så godt. Jeg tror ikke hun gjør det. Noen ganger roper jeg på henne, og hun løper lykkelig til mannen min. Eller omvendt. Hun er livredd for barnevogner og kofferter – men bare på avstand. Når vi kommer nært nok, er de ubetydelige.

En gang red jeg en hest som ifølge eieren var svært sensitiv for berøring. Jeg kunne bare bruke de mykeste børstene, og måtte gå frem på en bestemt måte da jeg skulle sale på. Jeg merket det selv også – hvor lite som skulle til før han ble irritert. Irritert – ja for det er det vi ofte ser. Dyret reagerer, og vi tenker at det er irritabelt. Men hvorfor er det irritabelt?

Jeg kjenner flere mennesker som har migrene. Jeg vet ikke når de har migreneanfall. Det jeg merker er at de blir korte i svarene, og at de ser irriterte ut. Sur, kan man tenke. Men noen ganger handler ikke disse tegnene om det som er utenfor kroppen. Det handler om det som skjer på innsiden. Det man kjenner på, men ikke klarer å bli kvitt.

Når det er så mange tilstander og plager hos mennesker som man ikke kan finne verken tegn på, svar på, eller behandling for, regner jeg med at det samme gjelder dyr. Mange dyreeiere er veldig følsomme for dyrenes atferd, og ser fort at de må bruke de mykeste børstene, droppe sko på hesten – eller bruke sko – (der er meningene delte har jeg hørt), massere, tilrettelegge og forsøke å finne ut hva som kan hjelpe.

For ikke alle smerter synes. Det beste vi kan gjøre er kanskje å ikke tro at vi vet, eller å tolke dyr (eller folk) som vanskelige straks de blir stille og trekker seg unna.

Dersom man mistenker smerte og plager hos dyr skal man selvsagt sjekke dette hos dyrlegen. Men de fleste dyr får antagelig – slik som oss mennesker – av og til plager som ikke kan eller skal behandles, men som likevel blir bedre av forståelse, omsorg og en vennlig innstilling.

 

 

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook