«Eivind skjønte at noe måtte gjøres da han snakket til hunden om finværet». Overskriften sto nylig i Adresseavisen. Hva saken egentlig handlet om, vet jeg ikke, men jeg stoppet opp da jeg leste det. «Har du hørt sånt?» Spurte jeg Lyra og Luna, som lå på gulvet like ved siden av meg. «Skal det liksom være rart å snakke med dyrene sine nå da?»
Jeg har selvfølgelig hørt og lest flere ganger at noen synes det er rart å prate med dyr. For meg er det helt uforståelig. Skulle jeg ikke snakke med dyrene mine? Vi bor jo sammen, og henger sammen hver dag. Jeg forteller dem alt mulig. Jeg snakker om været, om jobben, om ting jeg har lest eller sett, og om ting som skal skje. Noen ganger beklager jeg meg over Luna som spiser opp alle plantene mine, og ber henne være så snill å la ihvertfall kaktusen stå. Eller jeg ber Lyra om å hente mannen min. Det eneste som er skuffende med disse samtalene, er at de sjelden gjør som de får beskjed om.
For en tid siden så jeg en spennende nyhetssak fra et engelskspråklig nettsted. Den handlet om at folk som snakket med dyrene sine var mer intelligente enn de som ikke gjorde det. Flott, tenkte jeg, hvis det er kriteriene bør jeg ligge godt an. Dessverre viste det seg at artikkelen var bygd på tynt, eller rett og slett manglende grunnlag. Heldigvis fant jeg heller ingen artikler om at folk som snakker med dyrene sine er mindre intelligente enn andre. Det er da noe å ta med seg, det også.
Etterpå funderte jeg på hele tematikken. Er det så farlig egentlig, om det å snakke med dyrene sine regnes som et tegn på intelligens eller ikke? Ville det ikke være underlig å gå inn i boksen til en hest og ikke si hei, ikke fortelle at vi skal på tur snart, og at det er nydelig vær ute? Eller å la være å fortelle verdens mest hengivne katt om hvorfor du er trist, og at du ikke mente å være overlegen, du var bare litt hektisk før i dag?
Lyra – hunden vår – kan så mange ord at jeg må være forsiktig med hva jeg sier. Hvis jeg roper «middag» til resten av familien, tror hun fort at hun skal få enda en middag. Ordet «tur» må også brukes med forsiktighet i et hjem der hunder bor. Ordene «potetgull» og «gulrot» må for all del ikke ytres i utide – da er Lyra straks på jakt – med snuten mot gulvet.
Ifølge forskning på området er det ikke så underlig at vi snakker med dyrene våre. Mennesker har visstnok en naturlig tendens til å tillegge til og med ting egne meninger og tanker. Hvis vi kan kjefte på en udugelig vaskemaskin, skulle det vel bare mangle om vi ikke også slo av en prat med dyrene våre.
Apropos kjefte – jeg har til gode å høre noen si at det er rart å kjefte på dyrene sine.
En studie fra 2008 hevder at de som beskriver dyrene sine med ord som «tankefull», «sympatisk» og andre ord som tyder på at dyret gir emosjonell støtte, oftere er ensomme enn de som ikke gjør det.
Etter å ha lest dette er jeg litt usikker på hvor jeg hører hjemme. Jeg føler meg ikke spesielt ensom, men jeg bor sammen med tre nokså hengivne og hensynsfulle dyr. Det vil si – Luna er ikke alltid hensynsfull, men hver gang hun har gnagd over ledningen til en ny lader, eller ødelagt nok en blomst, regner jeg med at det er en god grunn til det. Da hender det at til og med mannen min snakker til henne.
Luna er jo riktig så pratsom selv også. En sosial type, rett og slett. Kanskje er hun såret, og spiser blomster og ladere for å få oppmerksomhet. Kanskje jeg rett og slett har snakket for lite med henne? Det kan vi ikke ha noe av. Kan vi vel, Luna?
Kilder:
Northwestern University: When we need a human: Motivational determinants of anthropomorphism, 2008.
Forfattere: Epley N, Waytz A, Akalis S, Cacioppo JT
