– Hunden reddet meg

Dikki og Tor Andre´. To navn som hørte sammen. I mange år var det de to, radarparet.

Tor Andre´er broren min. Vi gråt begge to da vi gjorde dette intervjuet.

Tor André Johannessen var 29 år og akkurat ferdig med turnustjeneste, ferdig utdannet lege og klar til å begynne på livet, da han brått ble syk. En venn som også var lege sendte han til MR etter å ha sett noen urovekkende symptomer. Bildene viste at han hadde kreft. Svulsten befant seg midt i hjernen og kunne derfor ikke opereres bort. Legene trodde først at kreften var et såkalt glioblastom, en ondartet type kreft de ikke kunne behandle.

Les også: Et øyeblikk

Skulle bare være fosterhjem

Tor André forsto hvor ille det kunne gå.

–Sannsynligheten for at jeg ikke kom til å overleve var veldig stor, sier han.

Dette kom til å bli tøft for samboeren, tenkte han og ville gjøre noe som kunne trøste henne. Samboeren hadde vokst opp med schæfer. Slik kom Dikki, eller Madicken, som hun egentlig het, inn i livene deres.

Dikki var fire år gammel og kom fra Charlotte´s omplassering i Buvika utenfor Trondheim.

– Egentlig skulle vi bare være fosterhjem i en måned eller to. Men da noen ville se på henne etter noen uker, sa vi at de ikke trengte å komme, sier Tor André.

Annonse

Godt å kunne ta vare på noen

Dikki og Tor André

Det var åpenbart helt fra starten av at Dikki var en smart hund. Hun kunne åpne dører og var veldig oppmerksom på de hun hadde rundt seg.

Tor Andre og samboeren ble raskt glade i Dikki.

– Å være med henne var en veldig god avveksling fra hverdagen. Hun krevde oppmerksomhet uavhengig av om dagen var god eller dårlig. Å kunne ta vare på noen selv om du er syk, gir en veldig stor verdi i seg selv.

Les også: Hunder er bra for hjertet

Tilpasset seg dagsformen til Tor André

Ettersom sykdommen utviklet seg, ble det stadig vanskeligere for Tor André å bevege seg.

– Jeg husker veldig godt den dagen jeg ikke klarte å gå opp et lite trinn i en trapp. Det var bare 3o centimeter høyt. Jeg hadde foten på trinnet, men kroppen fulgte ikke etter, sier han.

Når Tor André hadde en god dag og mer energi, merket Dikki det. Da trakk hun litt i båndet og viste han hvor hun ville gå. Hadde han en dårlig dag, gikk Dikki bare ved siden av han og passet på.

Møtte to fremmede som ville skremme

– Jeg følte meg veldig trygg sammen med henne. Som barn leste jeg Fantomet og drømte om Ulv. Det hadde jeg fått i henne.

En kveld de to var på tur i nærheten av leiligheten i Trondheim, gikk det to personer på motsatt side av gaten. De var åpenbart beruset. Tor Andre´og Dikki gikk på fortauet på innsiden av noen parkerte biler. De to på den andre siden så derfor bare Tor Andre´. De fremmede begynte å rope til han og oppførte seg utagerende.

– Det var tydelig at de ville skremme meg. De så nok at jeg var svekket og ikke ville klare å gjøre mye motstand.

De kom på skrå over gaten mens de fortsatte å rope. Dikki gikk foran Tor André. Helt stille, men årvåken. Hun merket godt at de var der og at de oppførte seg provoserende.

Straks hun kom frem fra bilen reiste Dikki seg på bakbeina og bjeffet.

– De kom aldri nærmere. De snudde og løp det de var gode for, sier Tor André.

Han påpeker at Dikki ikke var verken sint eller farlig. Hun var svært tålmodig med barn, og gjorde aldri noen noe.

Les også: Hunder: Prøver å redde eieren sin om de kan

Mistet følelsen i hånden

*Tor André og to hundevenner fra nyere tid.*

Sykdommen førte til at Tor André mistet følelsen i venstre hånd. Han hadde avfunnet seg med at han hadde en hånd som ikke fungerte. På det tidspunktet slet han med utmattelse. Bare det å snu seg i sengen var vanskelig. Slik han la seg ned, ble han stort sett liggende. Dikki la seg tett inntil han og ville bli klappet.

– Jeg måtte klappe henne med den hånden som var nærmest, selv om jeg ikke følte noe. Jeg er sikker på at det at jeg brukte hånden så mye til å klappe henne, at jeg på en måte ble tvunget til å bruke den, gjorde at mye av følelsen kom tilbake, sier han.

Den repeterende bevegelsen bidro til at nye nervebaner vokste frem og nye mønster i hjernen ble dannet. I dag fungerer hånden nesten som normalt.

Les også: Hunder lukter når mennesker er stresset

Voktet han mot sykdommens luner

Både sykdommen i seg selv og medisinene ga en rekke ubehagelige bivirkninger. En av dem var lavt blodtrykk og nesten–besvimelser. Han sto på badet og la sammen klær da han brått ble veldig dårlig. Kvikt la han seg ned på gulvet, for å unngå å falle.

– Jeg var så dårlig at jeg forsto at jeg måtte varsle samboeren min, sier han.

Samboeren var på jobb på sykehuset. Telefonen lå i gangen

Han forsøkte å reise seg for å hente telefonen. Straks var Dikki der.

– Hver gang jeg forsøkte å reise meg, dyttet hun meg forsiktig ned igjen. Hun satt en meter unna. Det var tydelig at hun voktet meg.

Etter en halv time fikk han lov til å reise seg. Da følte han seg bedre og hadde ikke lenger behov for å ringe etter hjelp.

Les også: Dyrene i mitt liv

Visste når han trengte hjelp

Hvordan visste Dikki når Tor Andre trengte hjelp, selv uten å være i samme rom som han? Lå hun der og lyttet? Hun var ihvertfall der når han trengte henne mest. En slik natt overnattet de hos foreldrene våre.

Annonse

Tor André og samboeren delte soverom. I soverommet ved siden av sov Dikki, og i et tredje soverom i nærheten sov foreldrene våre. Badet lå like ved soverommene. Midt på natten måtte Tor Andre´ på do. Mens han satt der, fikk han et illebefinnende. Han besvimte, skled fremover og havnet med hodet inntil badekaret.

Ifølge samboeren lå han slik at det var vanskelig for han å puste.

– Jeg husker ingenting av dette selv, men jeg har blitt fortalt at Dikki brått ble hysterisk. Hun bjeffet og bjeffet. Både foreldrene mine og samboeren min skyndte seg opp og åpnet døren for å gå inn til henne. Straks de åpnet døren smatt Dikki ut, løp forbi dem, og bort til baderomsdøren, sier han.

På den tiden låste han ikke døren når han gikk på do. Heldigvis. Bjeffingen fikk dem til å åpne døren. Der fant de Tor André. Bevisstløs.

Samlivsbrudd

Diagnosen Tor André først fikk viste seg å være feil. Det ble utført en second opinion av hvilken type kreft det var. En prøve av svulsten ble sendt til Mayoklinikken i USA. Det var ikke et glioblastom. Det var en svært sjelden tilstand: Langerhans cellehistocytose (kun i hjernen). Behandling med cellegift var likevel en mulighet. Det virket. Han ble gradvis bedre.

Mange år med sykdom hadde slitt på forholdet. Tor André og samboeren ble enige om å gå hver til sitt. På denne tiden var det usikkert hva som skulle skje med Dikki. Hun var jo egentlig ikke Tor André sin hund. En kveld spiste de middag med noen av vennene til samboeren hans. Hun spratt stadig opp for å sørge for at alle fikk de de trengte. Når hun løp frem og tilbake, leet ikke Dikki på seg. Hun lå ved siden av Tor André. Men når han gikk på do, spratt hun opp og holdt vakt utenfor døren. «Det er ingen tvil om hvem sin hund det der er», sa en av de som var på besøk.

– Det var en åpenbaring for oss begge at det var Dikki som bestemte hvem hun skulle bo hos. Hun ble hos meg, sier Tor André.

Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.

Slik trente de

Trykk på bildene for å se dem i større format:

Tor André var fortsatt syk og trengte mye hjelp. Han og Dikki bodde derfor hos foreldrene våre i en lang periode. De bodde rett ved Bymarka. Det gjorde trening av Dikki mye enklere enn det hadde vært i leiligheten i byen. Foreldrene våre tok Dikki med på lengre turer. Tor Andre var i gang med opptrening, men det var tøft. Han ble raskt utmattet. Han kunne gå litt i trapper inne, eller noen få hundre meter ute.

– Måten jeg trente Dikki selv i denne perioden, var at jeg brukte en kastepinne og en ball. Jeg kastet baller og hun hentet dem. Dette gjorde vi i minst en time hver dag. Jeg tror det var god trening for oss begge. Og det var fint å måtte ut og gjøre noe.

Etter hvert ble Tor André i form til å gå lengre turer. De gikk som regel tur i fem–seks–tiden om morgenen. Da var det bare de to som var ute og gikk, og Dikki kunne gå løs.

– Dersom jeg lot henne gå løs og det kom andre hunder, løp hun bort for å hilse. Selv om hun var snill kunne andre oppleve det som ubehagelig. Derfor gjorde vi det slik, sier han.

–Hun ville aldri sviktet meg

Tor André snakker mye om gjeterinstinktet til Dikki. Om hvordan hun passet på. En gang fikk han besøk av en venn med valp. Valpen vimset rundt.

– Jeg sa til Dikki at hun måtte passe på og det gjorde hun. Hver gang valpen kom litt for langt unna, gjetet hun den tilbake til oss. Jeg tenker at det var mye av det instinktet som slo inn også når hun passet på meg. Oppgaven hennes var alltid å beskytte. Ikke angripe, slik noen tror. Hun ville aldri sviktet meg uansett hva som hendte, sier han stille.

Tor André ble gradvis friskere. Han og Dikki flyttet tilbake til leiligheten. Han begynte å jobbe igjen.

Dårlig nytt

*Dikki var snill og tålmodig med store og små.*

Da Dikki var ti år fikk hun løpetid som aldri gikk over. Hun sluttet ikke å blø. Etter at hun hadde blødd i over en måned oppsøkte de dyrlege. Dyrlegen virket bekymret. Hun sa at de måtte ta noen røntgenbilder.

«Du kan vente på nærmeste kjøpesenter mens vi tar bildene», sa dyrlegen.

Tor André var for urolig til å gå rundt på et kjøpesenter mens hans beste venn ble undersøkt. Han kjørte til nærmeste bensinstasjon og parkerte der.

– Jeg satt bare der og ventet. Jeg var veldig redd for henne, sier han.

Omsider ringte dyrlegen. Hun sa nettopp de ordene han fryktet. Dikki hadde kreft – livmorkreft med spredning til lungene.

– De sa at hun hadde så mye kreft at de ikke kunne forstå at hun fortsatt var i live. Jeg hadde merket at hun peste om natten og ofte ikke la seg ned. I ettertid skjønte jeg at hun sikkert hadde vann på lungene, sier Tor Andre.

10 dager

Dyrlegen lurte på om de i det hele tatt skulle vekke henne. De kunne avlive henne med en gang. Tor André klarte ikke tanken på å miste henne så brått.

– Vi ble enige om å sette en dato for avlivning. Hun skulle få ti dager til. Ti dager hvor hun bare skulle skjemmes bort, sier Tor Andre´.

Det var ikke sånn det skulle gå. Nå som de endelig kunne gå lange turer sammen. Nå som han var frisk.

– Det var tøft for meg. Hun passet på meg gjennom hele sykdommen min. Nå som jeg ville passe på henne, var det ikke noe jeg kunne gjøre.

Nå var det Tor André som sto maktesløs på sidelinjen. Men Dikki var for syk til at noe kunne gjøres.

– Hun fikk masse pannekaker og fryktelig mye kjærlighet de siste ti dagene.

Han klarer fortsatt ikke å tenke på disse dagene, og særlig den siste turen de fikk sammen, uten å begynne å gråte.

– Dikki stolte 100 prosent på meg. Hun var aldri redd. Hun sovnet stille og fredelig inn i fanget mitt, sier han.

Tapet av en bestevenn

De neste to ukene gråt han hele tiden. Det var umulig å stoppe tårene.

– Men så innså jeg at jeg hadde gitt henne et godt liv. Og hun hadde oppført seg eksemplarisk i alle situasjonene hun hadde havnet i, sier han.

Ingen hadde et vondt ord å si om Dikki. Hun var den perfekte partneren. En bestevenn.

–Hun hadde et godt omdømme og et godt liv. Mer enn det kan ingen ønske seg. Jeg forsto plutselig at jeg gråt for meg selv. At jeg gråt over savnet og sorgen min. Dikki hadde fått alt jeg kunne gi henne og hun levde omtrent så lenge som forventet. Da sluttet jeg å gråte. Jeg tror at det er viktig å huske når man mister mennesker også. Sorgen vi bærer er i stor grad vår sorg. Tapet av noen som alltid har vært der. En støtte. En venn. En mulighet, sier Tor Andre´.

Tor André er i dag frisk, men med noen senfølger av sykdommen. Han passer ofte hundene til venner og familie (Lyra, hunden vår, elsker onkel Tor André), men noen ny hund har han ikke skaffet seg. I år er det 13 år siden Dikki døde.

Hun var hunden i hans liv, tror jeg. Og hun var der når han trengte henne aller mest.

– Hunden reddet meg

Skulle bare være fosterhjem

Godt å kunne ta vare på noen

Tilpasset seg dagsformen til Tor André

Møtte to fremmede som ville skremme

Mistet følelsen i hånden

Voktet han mot sykdommens luner

Visste når han trengte hjelp

Samlivsbrudd

Slik trente de

–Hun ville aldri sviktet meg

Dårlig nytt

10 dager

Tapet av en bestevenn

Merethe Kvam

Mila var gatehund i Spania – så fikk hun komme til Bergen og leve et ekte hundeliv

Reddet skjæreunge: – Han har gitt meg mye bekymring

Katten var reddet – men så fikk hun melkespreng

Facebook

Annonse

Produkter

– Hunden reddet meg

Skulle bare være fosterhjem

Godt å kunne ta vare på noen

Tilpasset seg dagsformen til Tor André

Møtte to fremmede som ville skremme

Mistet følelsen i hånden

Voktet han mot sykdommens luner

Visste når han trengte hjelp

Samlivsbrudd

Slik trente de

–Hun ville aldri sviktet meg

Dårlig nytt

10 dager

Tapet av en bestevenn

Merethe Kvam

Andre leste også

Mila var gatehund i Spania – så fikk hun komme til Bergen og leve et ekte hundeliv

Reddet skjæreunge: – Han har gitt meg mye bekymring

Katten var reddet – men så fikk hun melkespreng

Facebook

Annonse

Produkter