Foto: Jørgen Kvam
Ett år, muligens. Lindrende behandling. Han var 29 år. Kanskje ble han ikke 30.
Jeg kommer aldri til å glemme den lammende, utmattende fortvilelsen. Du er klar til å kjempe, villig til å gjøre hva som helst – men så er det ingenting du kan gjøre.
Jeg husker timer på sofaen der jeg lå og så i taket og bare kjente på alt det jeg ikke ville kjenne. Noe må man jo gjøre. Noe må det være.
Når en tragedie rammer kan ikke hele familien bryte sammen til samme tid. For meg ble det nødvendig å holde meg oppreist. Dessuten gjorde jeg det til min oppgave å lete etter øyeblikk. Øyeblikk som jeg kunne servere broren min. Øyeblikk som kunne ta tankene bort fra det vonde i ett sekund eller to.
Det første jeg måtte endre på var måten jeg startet en telefonsamtale. Jeg var vant til å innlede enhver samtale med «hvordan går det». Nå gikk det alltid dårlig, så jeg måtte finne andre ting å si. Skyte rett inn i en fortelling. Noe jeg hadde sett, noe jeg lurte på om han ville ha. Før jeg plukket opp røret og ringte, satt jeg i noen minutter for å finne den riktige introen og det rette toneleiet. Det var ikke min tur til å bryte sammen.
En dag kom en venn av familien løpende bort til meg. Hun så at det var meg, og meg kunne hun gråte til. Til meg kunne hun fortelle hvor vondt alt var. Jeg tålte det jo så godt, sa hun.
Det var både godt og vondt. Godt at andre viste omsorg for broren min, men vondt at hun trodde jeg tålte det så godt. At jeg fremsto på en måte som skjulte hvor vondt det var for meg.
Det vil si, jeg fikk korreks også av en annen bekjent, etter å ha fortalt en vits til broren min. En vits jeg hadde lett etter, tenkt mye på. Jeg ville så gjerne se han le.
Spørsmålet kom med lav, sint, stemme: Forsto jeg virkelig ikke hvor syk han var?
Men jeg kjenner broren min. Allerede før han ble syk sa han at det eneste som hjalp mot det man ikke kan gjøre noe med, er humor. Og å ufarliggjøre det vonde.
Hjemme gråt jeg, eller lette etter øyeblikk og morsomme historier.
En dag så jeg en liten annonse i avisen. Den var fra Tronsmo. En bokhandel i Oslo. Om en uke skulle de ha selveste Neil Gaiman på besøk. Han skulle signere bøker. Broren min elsket bøkene til Neil Gaiman og ikke minst Sandman-serien. Tenk om jeg kunne fått tak i en signert bok. Kunne det bli et slikt øyeblikk? Et øyeblikk der han i noen sekunder glemte døden, strålebehandlingen, smertene? Jeg var desperat etter å få tak i en signert bok, men jeg hadde ikke mulighet til å dra til Oslo og stå i kø for å få denne autografen. Jeg kjente heller ingen som kunne gjøre det for meg.
Til slutt ringte jeg Tronsmo. Uten omsvøp fortalte jeg hva jeg ville ha og hvorfor det var så viktig for meg. Jeg skulle selvsagt betale, men jeg kunne ikke være der.
Han jeg snakket med sa seg straks villig til å hjelpe. Jeg forventet et nei, eller at de ikke ville tro meg. Var ikke dette en simpel måte å skaffe seg en autograf på? Var ikke dette å snike i køen, tro?
Noen dager etter signeringen kom to av Neil Gaimans nye bøker i posten. Begge var signert: Til min bror, fra Neil Gaiman. Inkludert en original tegning i hver bok. Det var nesten ikke til å tro. Tenk at han som tok imot den telefonsamtalen gjorde dette for meg. Ga meg denne muligheten.
Dagen kom da jeg overleverte bøkene. Det var et sånt øyeblikk som jeg aldri kommer til å glemme. For da han åpnet bøkene så jeg at jeg hadde oppnådd akkurat det jeg drømte om. I noen sekunder – kanskje et helt minutt – var ansiktet hans annerledes. Det jeg så var undring, anløp til glede. Et øyeblikk med ren magi.
Litt senere den sommeren fikk faren vår, som er lege, presset igjennom en second opinion på hvilken type kreft som rammet broren min. Det var en skjebnesvanger kamp. Det viste seg at mistanken han hadde var riktig. Det var ikke denne verste av de verste typer svulst. Det var noe annet. Noe svært sjeldent. Noe som kanskje kunne behandles likevel.
Det er lenge siden alt dette skjedde. Snart 20 år. Behandlingen virket. Han ble frisk.
Vi var heldige. Vi er rike.
Av og til tenker jeg fortsatt på den hjelpen jeg fikk av en fremmed som lyttet og trodde på det jeg sa. Hvor heldig jeg var som traff et menneske som hjalp meg å fange dette øyeblikket, dette lyspunktet, i en mørk tid.
For til sist, når ingenting hjelper, når ingenting er verdt å ha, er det kun øyeblikkene som virkelig betyr noe.