Først og fremst: Jeg elsker biblioteket! Helt fra jeg var barn av har jeg opplevd en enorm glede over å kunne gå inn i dette skattekammeret og plukke med meg alt jeg vil ha. Helt gratis! I skoleårene hang jeg mye på biblioteket etter skoletid. Noen ganger gjorde jeg lekser. Andre ganger leste jeg alt som kunne virke spennende – fra blader og aviser til bøker av forfattere jeg aldri hadde hørt om. Som voksen ble besøkene mine mer kortvarige og målrettet.
Så fikk jeg barn og biblioteket ble igjen et viktig mål for dagen. Der kunne vi lese sammen, bygge tårn og bruke lang tid på å velge en bok. Eller fem.
Leseknappen
Begge barna mine deltok i flere år på Sommerleskampanjene. I de årene det var mest aktuelt for dem, var det leseknappen de kunne oppnå. Målet var leseknappen i gull. Den fikk de om de leste 12 bøker i en gitt periode.
Første gang vi deltok (ja, jeg sier vi, for jeg var i høyeste grad delaktig!) var da datteren min var snart syv år og ferdig med første klasse. Lesing var vanskelig og bøkene på skolen – som de skulle lese om og om igjen, var ikke så spennende. Hun så oppslaget på biblioteket og var straks i fyr og flamme: Hun skulle ha leseknappen – og den skulle være i gull!
Fra frustrasjon til glede
Min jobb var å legge opp et løp hun kunne klare. Vi leste hver dag den sommeren. I begynnelsen strevde hun, var utålmodig og frustrert. Men bøkene vi lånte på biblioteket var nøye planlagt. Hun fant de hun virkelig ville lese. For hver bok vi merket av, ble hun litt høyere. For hver bok hun leste, ble hun litt flinkere. Dette gjenspeilte også valget av neste bok – som gjerne hadde flere sider enn den forrige.
Premien hun fikk var ofte at jeg leste litt ekstra i boken jeg leste til henne. Stundene vi fikk sammen, i sofaen på en regnværsdag eller på gresset i solen – var stadig mer preget av glede og mindre av frustrasjon.
Da sommerferien var ferdig, fikk hun sin leseknapp i gull. For en bragd! Hun var så stolt og lykkelig. Dette var kanskje første gang hun hadde satt seg et vanskelig mål – og lyktes. Vi feiret og snakket om hvor gøy det kom til å bli da hun kom tilbake på skolen. Hva kom læreren til å si når hun hadde forbedret leseferdighetene så mye på en sommer?
Ingen lyttet
Kry dro hun i vei på første skoledag etter ferien. Nå skulle de få høre!
Men ingen hørte at hun hadde blitt flinkere. Hun ble ikke «luset» som det het – for å se om hun skulle opp i en annen lesegruppe enn den hun ble plukket ut til før ferien.
– I neste uke, trøstet jeg, da hører de de nok.
Det gjorde de ikke. Ikke uken etter det heller. Ingen hørte henne. Ingen oppdaget at hun hadde blitt flinkere. To måneder inn i det nye skoleåret fikk jeg en telefon fra skolen. Datteren vår hadde hatt et raseriutbrudd. Vi måtte ta en prat med henne. Det gjorde vi.
Det viste seg at hun nok en gang fikk beskjed om å velge bøker fra samme nivå som før ferien. Bøker med en setning per side og få sider, når hun hadde lært å lese langt vanskeligere bøker. De hadde fortsatt ikke hørt hvor mye flinkere hun hadde blitt. Derfor ble hun sint. Det ble jeg også.
Det betyr noe å bli sett
Vi tok en prat med skolen. Fortalte om jobben hun hadde gjort og fremskrittene de burde oppdaget. Endelig rykket hun opp, men det ble ikke den fine, spontane oppdagelsen av fremskritt vi hadde håpet på.
Men det hun ikke fant der, fant hun på biblioteket. I nye spennende bøker, som nå var enda mer tilgjengelig og tiltrekkende.
Hun fant sine favoritter. Hun ble en skikkelig lesehest. Og selv om skolen ikke oppdaget det store hoppet i leseferdighet, hadde hun lært noe viktig om seg selv: Hun kunne sette seg vanskelige mål og nå dem. Men du verden, det betyr faktisk noe å bli sett.
Og hørt.
Så les mye, se fremover, sett deg mål, men for all del – ikke glem å lytte.
