Dyr og folk

En fredelig død

-Du må dra med en gang. Moren din ligger for døden.

Klokken var åtte om morgenen og mamma satt i ekspedisjonen på legesenteret der hun jobbet. Kollegaen som snakket til henne sto i døren. Mormor bodde på et sykehjem i nærheten. Mamma hadde nettopp snakket med sykehjemmet og fått vite at hun hadde sovet godt den natten.

-Hva sa du? Spurte hun.

-Jeg sa at vi er for mange på jobb i dag. Kan jeg ta en avspaseringsdag?

Misforståelsen gjorde min mor urolig. Det ble til at hun fikk avspasere istedenfor.

Da hun kom frem til sykehjemmet, etter å ha løpt hele veien, lå mormor fortsatt og sov.

Hun våknet, så på mamma, satte seg opp og svingte beina over sengekanten.

-Skal vi hjem, nå? Sa hun.

Mamma la merke til at hun pustet tungt.

-Ja, det skal vi. Men først kan vi ta en kopp kaffe og spise litt.

-Har du vondt noe sted? Spurte mamma.

Nei, hun hadde ikke vondt.

-Da kan jeg slappe av litt til, sa mormor. Hun la seg ned igjen og sovnet.

Mamma ble urolig og spurte om noen kunne lytte på henne. Det var ingen lege der. Derfor ringte hun til pappa, som er lege. Han hørte at hun var engstelig og kjørte straks.

Mormor var født og oppvokst i Bergen. Der bodde hun helt til hun kom på sykehjem. Da fikk mamma henne flyttet til Trondheim, slik at hun kunne være sammen med henne. Flere ganger i uken besøkte hun mormor på sykehjemmet, eller tok henne med hjem. Det var en fin tid for dem begge, tror jeg.

Morfaren min døde syv år før denne dagen. Det var også i februar. Jeg hadde nettopp fått vite at jeg var gravid og var lei for at mitt barn aldri skulle få møte han. Morfar døde raskt. Han satt på stua på sykehjemmet og drakk kaffe, lo av en vits. Så reiste han seg, sa «åh» og falt sammen.

Han ble 89 år gammel.

Jeg var ikke knust av sorg. Det ville kanskje vært annerledes om det ikke var for at vi et halvt år tidligere fikk beskjed om at broren min, som da var 29 år, hadde en hjernesvulst som tilsa at han hadde kort tid igjen av livet. Måneder. Kanskje et år. Siden viste en second opinion at diagnosen var en annen, prognosen ble usikker. Til sist gikk det faktisk bra. Det visste vi ikke den gangen. Uansett førte det til at jeg tenkte annerledes om morfars død enn jeg kanskje ville gjort ett år tidligere. Han hadde levd i 89 år. Et langt og innholdsrikt liv.

Farfar døde under mer dramatiske omstendigheter. Det var vondere, synes jeg.

Kort tid før han døde ringte telefonen hjemme. Jeg og lillebroren min var der. Jeg var 19 år, han 16.

-Hvis du vil se farfaren din igjen i live, må du komme med en gang, var sykepleierens raske beskjed.

Jeg ble perpleks. Dette hadde jeg ikke ventet.

I forvirringen tenkte jeg ikke på å ringe etter drosje. Vi tok bussen til byen og den stoppet på alle holdeplassene. Vi kom fram til sykehuset og hastet gjennom korridorene. Til slutt havnet vi på rett plass og ble ført inn på et rom. Der satt farmor sammen med flere andre familiemedlemmer.

-Nå kom dere akkurat for sent, sa hun, og begynte å gråte.

Legene forsøkte å redde farfar, da han utbrøt: – Nå dør jeg.

-Neida, sa farmor, du dør ikke.

-Men nå vil jeg dø, sa han, og så gjorde han det.

Selv om omstendighetene var tristere og han døde langt tidligere, fant jeg trøst i de ordene.

Etterpå var vi alle samlet i et annet rom. Jeg husker det som en kald kjeller, men jeg aner ikke om det er sant. Det jeg husker var at han var kald og fremmed og at det var fryktelig trist.

Jeg tenkte mye på at jeg ble for sen. At vi ble for sene og at det var min skyld.

At jeg ikke hadde forstått at han kom til å dø. At jeg ikke besøkte han dagen før. Eller dagen før det.

 

Pappa kom og han lyttet på mormor.

-Hun puster tungt, men hun kan leve lenge enda, sa han.

Mamma ba han om å ringe til oss, ungene, slik at vi fikk muligheten til å ta farvel.

Mormor døde mens mamma satt der og holdt henne i hånden og pappa ringte til oss.

Jeg kom for sent denne gangen også. Likevel var det helt annerledes. Hun var varm og myk, og da jeg kysset henne og klemte henne for siste gang var det som å reise tilbake til alle de stedene vi hadde vært sammen. Som å være fem år og våkne i sengen til mormor på Arnatveit, stryke henne over kinnet og kjenne hvor myk huden hennes var, mens vinden blafret i gardinene på det blå rommet og solen skinte der ute.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook