Jeg har delt bilder i sosiale medier av rare ting jeg finner i naturen. Hundeposer som henger i trær. Slips fant jeg og i et tre langt inne i skogen en gang. Utallige tanntrådbøyler i plast (og jeg tenker: hæ? Måtte noen absolutt ta frem den her, midt i skogen, fikse tennene og så kaste den fra seg?) og ikke minst en sofagruppe. Mange ganger har jeg også lest artikler om alt det rare folk som rydder i sjøen og på stranda finner. Om spøkelsesfiske, om garn, krabbeteiner og fiskesnører som blir liggende på havbunnen og ta liv.

I går skrev jeg om en studie som har sett på skadene tilsynelatende friske lysbeinlirer får av å bli fôret med plast av foreldrene. Fôret med plast, fordi foreldrene tror det er mat. Selv de som så friske ut hadde skader som rammet hjernen og magesekken og førte til at celler revnet. Duer mister tær på grunn av menneskehår. Og i fjor skrev vi om svartbaken Martin som hadde svelget en fiskekrok fra et snøre som satt fast i sjøkanten. Martin satt fast i fjæra og var i ferd med å drukne.
For noen år siden var jeg på drømmeferien sammen med resten av familien. Vi reiste i Kambodsja og Vietnam. Midt i reisen hadde vi noen dager på den nydelige øya Phú Quốc i Siambukten. Underlig nok ser jeg at den blir annonsert som en øy med rene strender. For skåret i gleden da vi gikk ut i det krystallklare vannet, var at vi også veltet oss i plastavfall. Selv om det gikk folk på stranden – fast ansatte vil jeg tro – hver dag og ryddet søppel, var mengden som kom inn fra havet så stor at vi stadig krafset borti søppel når vi svømte ut i sjøen. Ifølge en FN-rapport fra 2021 er Vietnam et av de landene i verden som har mest plastsøppel. Siden har et omfattende prosjekt om bevisstgjøring og bedre avfallshåndtering gitt gode resultater. Men følelsen av å virkelig bade i søppel – den glemmer jeg ikke.

Jeg har kommet hjem fra skogen med rustent armeringsjern som har hengt mellom to trær, med sekker og plastbokser og alle slags merkelige greier. Æsj, så ekkelt, ikke ta på det der, sier noen av de jeg har gått sammen med. Men det er mye eklere å la det være. Et sår i landskapet, sår som forsetter å skade og ødelegge lenge etter at vi er borte.
Og selv de minste bitene med søppel kan gjøre stor skade. For i opprydningsaksjoner utgjør sigarettsneiper 30 til 40 prosent av avfallet som blir plukket opp. Og nikotin – selv den lille mengden som er igjen i en sigarettsneip, er giftig. I et eksperiment la forskere en sigarettsneip i vann med to uker gamle akvariefisk (storhodet ørekyte). I løpet av 96 timer var halvparten av fiskene døde.

For noen dager siden fikk jeg en pressemelding fra Hold Norge rent. Lørdag den 22. april er årets første nasjonale ryddeaksjon. Målet er å gjøre naturen søppelfri før fuglenes hekketid starter. Man kan delta i felles aksjoner, eller man kan ha sin egen lille ryddeaksjon. Poenget er at alt hjelper. De fleste av oss er flinke til å bidra – men av og til hører jeg noen som sier at de ikke er interesserte i å rydde opp i andres søppel. Selvfølgelig er det irriterende. Men tenk på hvem du rydder for. Du rydder ikke for den utakknemlige dusten som ikke tenker på andre. Du rydder for livet.

Les også:
Plastsøppel gir sjøfugl skader som minner om Alzheimers
Duer mister tær på grunn av menneskehår
Mange fugler skades av fiskeutstyr
Nikotinforgiftning hos kjæledyr
Kilde:
United Nations, februar 2024: Ripples of Change: Viet Nam’s Journey to Reduce Plastic Pollution