Plutselig var en viktig del av skogen borte. Det var skogen der eventyrstiene var. Skogen der trærne var høye og det var fint rom mellom dem, med rustrøde stier og lysegrønn, myk mose. Skogen der familier fant spennende steder å spise matpakken, et sånt sted med brede stier man kan løpe på og falne trær som var hinder eller balansestokker.
Stien der rådyret løp rett forbi meg for noen måneder siden, var rett der, opp den bratte bakken. Og der, på den roten, satt datteren min og tryglet om å få kakao og isvann da hun var fem år og jeg ennå ikke visste at hun få dager senere skulle bli hasteinnlagt på sykehuset midt på natten. I denne skogen gikk jeg turer med hunden min i skumringen, for skogen er ikke skummel i mørket. Den er greiner som knirker vennlig, krafsing fra et ekorn som løper fort opp en stamme og måneskinnet som danser i lysningen.
Sist jeg sto der borte, hørte jeg en lyd og tittet rett opp på en spettmeis. Den sto med hodet ned, så på meg, og jeg holdt pusten for å bevare øyeblikket der den var så nær meg, men likevel ikke fløy sin vei.
Et tapt slag
Det var den delen av Bymarka jeg likte aller best. Stier jeg har fulgt siden barndommen.
For noen uker siden sto jeg på toppen og hvilte sinnet på de høye furutrærne. Kjente varmen i brystet, gleden over å stå der og vite at disse trærne sto der lenge før jeg var født, lenge før områdene rundt ble store drabantbyer med hvite blokker og røde rekkehus. Men mest av alt gleden over å vite at disse trærne skulle stå lenge etter at jeg var død. At det fantes et sted der livet og skjønnheten var evig, uforanderlig og tilgjengelig.
Jeg var ikke forberedt på det som møtte meg. På radene med tømmer som lå på begge sider av veien. På et snauklipt område med nakne, blodferske stubber. Det sto en fuglekasse på en av dem.
Over stubbene ligger kvestede greiner, og i marken, den myke marken som hadde stier vi vernet om, stier man ikke kan føre en hest over for da blir den ødelagt, var det spor etter store maskiner. Og når man ser på dette stedet, ovenfra, nedenfra, så ligner det mest av alt et tapt slag.
Hvor vokser sjelen?
Skogdrift er legitimt og driften er gjort i henhold til lover og regler. Ja, jeg tviler ikke på det. Og jeg vet så godt, har hørt det så mange ganger, at uten vekst så dør man. Det er et uttrykk som hører forretningsdriften til. Inntjening, omsetning, konsum.
Men av og til lurer jeg på hva sjelen skal vokse av, hva som skal nære gleden, eventyret, roen, varmen og alt det vakre som var der ute. Jeg brukte å finne det her, men her er det ingenting nå.
Her er det tomt.
Les også:
