Dette treet passerer jeg ofte når jeg går på tur med Lyra, hunden vår. Hver gang blir jeg fylt av glede. Dette treet ser kanskje ut som mange andre trær, men det er helt spesielt. Se på røttene. Se på den buen. Der satt jeg og spiste matpakken min da jeg var på tur med barnehagen for førti år siden. Det var alltid om å gjøre å få sitte på den roten. Heldigvis var det plass til mer enn én der.
Da mine barn var i barnehagealderen og turene i marka ikke var så lange, satt også de på den roten og spiste sjokolade, appelsin eller selvplukkede blåbær fra en kopp. Og det er ikke lenge siden jeg så en barnehage på tur, og stolte unger som fikk plass på den roten.
Der står dette treet som jeg husker som eventyrlig stort og flott for førti år siden, og det ser kanskje ikke så annerledes ut. Det er stort, men slett ikke blant de største trærne. Jeg tør ikke tippe alder på treet, men jeg tror ikke det har forandret seg så mye. Det kliper seg fast over berget og tar imot alle som kommer dit.
Det er et spesielt tre, og jeg håper det får stå.
Det går så raskt å hugge ned et tre. Et øyeblikk, og så er det borte.
Man kan plante et nytt tre, men akkurat det treet kommer aldri tilbake.
Skogen er full av slike trær.
Jeg håper de får stå.