Foto: Illustrasjonsfoto – Jørgen Kvam.
På en ridetime for snart ti år siden fikk jeg tildelt en hest jeg likte veldig godt. Han var flott, med et mildt vesen. Han kunne mange øvelser og var svært lydhør for rytterens signaler.
Da jeg gikk inn i boksen for å ta på han hodelaget, snudde han hodet bort. Jeg måtte ta tak i han og dra hodet mot meg for å få på hodelaget. Det er ikke uvanlig at hester reagerer slik, men jeg følte at motviljen var sterkere enn vanlig. I tillegg forsøkte han å snu rumpa til meg. Ikke for å sparke, men for å komme seg unna.
Jeg hadde ikke opplevd denne hesten slik tidligere. Jeg ble usikker. Men omsider trumfet jeg gjennom viljen min og leide han ut i ridehuset. Den milde, store hesten gikk pent og lydig ved siden av meg, og sto helt i ro mens jeg justerte salen og hodelaget.
Noe var galt
Jeg steg opp og ridetimen begynte. Hesten reagerte på hvert minste signal og bøyde seg pent i volter (sirkler) og vendinger, først i skritt, så i trav. Da hesten slo over i trav kjente jeg med en gang at noe var galt.
Det ene beinet sviktet for hvert steg. Jeg ropte til ridelæreren og hun kom for å se på han, mens jeg travet videre. Noen ganger må man se for å være sikker, men jeg kjente smerten i foten mens jeg travet i sirkler og på sporet i ridehuset. Det kom flere erfarne hestefolk til. Det var ingen tvil. Hesten var halt.
Sannsynligvis hadde han tråkket over i luftegården. Prognosen var heldigvis god. Behandlingen var først og fremst hvile.
Jeg vet at det ikke var min feil. Likevel følte jeg meg elendig.
Han sa det jo til meg.
– La meg være i fred
Da han stakk hodet i været og snudde baken til meg, sa han: la meg være i fred. Jeg har det vondt. En mild protest fra et stort dyr på flere hundre kilo. Likevel ga han etter for et forholdsvis mildt press fra min side. Han lot seg føre ut og var forberedt på å lystre hvert minste vink.
Hesten hadde omsorgsfulle eiere som sørget for at han fikk den hvilen og roen han trengte. Men det fikk meg til å tenke på alle dem som sier i fra, men som aldri blir hørt.
Alle hester som sier jeg har det vondt, men hvor smertene og plagene er for diffuse til at de blir oppfattet. Hvor konklusjonen er at dette er en slem hest. Ikke fordi det ikke finnes hester som kan være frekke og vanskelige uten å ha det vondt, men fordi de andre kan forsvinne i det samme sorte hullet.
Vi glemmer å lytte
Det er ikke unikt for hester og dyr at de forsøker å fortelle oss ting med et språk vi ofte ikke hører. Selv mennesker i våre nærmeste omgangskretser kan noen ganger rope beskjeder med et skjult språk, som ingen av de nære forstår.
Når syvåringen kommer hjem fra skolen og er sur og gretten, får han kanskje kjeft og oppgitte blikk. Men kanskje har det skjedd noe vondt den dagen som han ikke klarer å fortelle, eller ikke har ord for selv.
Kanskje er det jenta på 16 som skulker skolen og ikke ser ut til å bry seg om leksene, som i virkeligheten sliter med angst og lar være å komme i frykt for å bli eksponert.
Det er mange som forsøker å fortelle oss ting, uten ord. Ofte haster vi videre i vår travelhet eller vårt forenklede univers og glemmer å lytte. For de viktigste beskjedene blir ikke alltid formet som ord.
Likevel kan de være de mest desperate rop: Jeg har det vondt. Hjelp meg.
Andre artikler om å leve med dyr:
En uhyggelig reise med to katter
Vi mistet hunden vår da vi var på ferie i Spania
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
