Bildet er av Sif, men i voksen alder.
På sensommeren i 2001 skulle jeg og mannen min flytte fra Trondheim til Arnatveit utenfor Bergen.
Vi var tidlig i 20-årene og fortsatt barnløse, men vi hadde to skjønne katter. Den ene var omtrent tre år gammel. En nydelig sort hunnkatt som het Soti. Hun var verdens snilleste og mest tålmodige katt. Den andre var kattungen Sif, som antagelig var rundt tre måneder på den tiden. Sif overtok vi da hun var fem uker. Moren var død og vi flasket henne opp.
Forebygge reisesyke?
Det var en spennende tid. Vi så frem til å komme til et nytt sted, med studier, jobb og vakre omgivelser. Men vi grudde oss til kjøreturen. Ikke for vår egen del, men vi tenkte at det kom til å bli slitsomt for kattene. På forhånd dro vi derfor innom nærmeste dyrlegekontor og ba om råd. Burde vi gi Soti medisin for å forebygge reisesyke?
Sif var for liten til at vi ville tilby henne medisin.
Damen bak skranken hadde et bedre råd: Gi katten beroligende medisin, sa hun.
Det lød fornuftig. Kanskje Soti kunne slumre seg gjennom reisen.
Skulle ikke medisinen begynne å virke snart?
Avreisedagen kom. Kattene var så gode venner at vi tenkte de kunne reise i samme bur. De sov uansett sammen, og vi håpet at de kunne finne trøst i hverandre.
Like før avreise ga vi Soti medisinen vi hadde fått på dyrlegekontoret.
En halvtime ut i reisen begynte Soti å oppføre seg rart. Hun freste og virket irritabel. Det var kanskje ikke så lurt å ha dem i samme bur likevel, tenkte vi, og tok Sif ut av buret. Hun slo seg til ro på fanget mitt, og virket fornøyd gjennom hele reisen. Men i buret i baksetet skjedde det ting.
Soti, som vi aldri før hadde hørt frese, ble sintere og sintere. Fresing og romstering gikk over til uling og fekting med rasende poter. Klørne tok det de fant, klorte og rev. Vi skjønte ingenting. Skulle ikke medisinen begynne å virke snart?
Oppførte seg som et villdyr
Så fikk hun diaré. Vi kunne ikke komme i nærheten av buret. Vi var midt oppe på fjellet, langt unna dyrlegekontor og hadde ikke noen mulighet til å få hjelp. Det var helt uaktuelt å åpne buret. Katten var rabiat inne i buret. Hva ville hun finne på om hun kom ut? Eller om hun kom seg ut av bilen? Vi ville nok aldri finne henne igjen.
Det ble en fortvilet og lang tur. Stemmen hennes lød ikke som hennes i det hele tatt. Grove ul og høye skrik. Verdens snilleste katt oppførte seg som et illsint villdyr. Var vi ikke snart fremme? Vi trengte å slippe henne ut, å se til henne, men vi kunne ikke.
Til alt overmål var veien stengt ved Aurland, og vi måtte kjøre en omvei på en eldgammel, smal vei med stup på sidene. Det ble natt og stemningen var temmelig dyster. Katten hadde det vondt, og vi kunne ikke gjøre noe for å hjelpe henne.
Motsatt effekt
Langt på natt kom vi omsider frem til den nye leiligheten. Soti hadde sluttet å hyle, men det gjorde oss nesten enda mer engstelige. Vi fikk henne inn på kjøkkenet i den nye leiligheten og åpnet buret. Ut kom en tilgriset og ulykkelig katt. Hun var hoven i ansiktet fra all kjempingen og pelsen var full av diaré. Hun var hes og redd i stemmen og trykte seg inntil meg. Det var godt å holde rundt henne. Å endelig få muligheten til å trøste. Medisinen var på vei ut av systemet. Heldigvis.
Først etterpå fikk vi høre at beroligende medisin av og til kan ha motsatt effekt hos katter. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men det er ingen tvil om at Soti var en av de som fikk en slik reaksjon.
Dagen etter var hun seg selv igjen. Rolig, blid og nysgjerrig på sitt nye hjem.
Et par år senere flyttet vi tilbake til Trondheim. Klok av skade unngikk vi alt av medisiner. Kattene lå rolige i burene sine på hele turen. De fikk komme ut og gå på do i dokassen. Vi overnattet i en campinghytte alle fire og hadde en minnerik og fin hjemreise.
Men reisen til Bergen glemmer vi aldri. Den var lang. Og vond.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
Andre historier om å leve med dyr:
Bør jeg skamme meg over valget av hunden min?
