Nylig ble det kjent at Dyrebeskyttelsen Norge vant i rettsaken mot Norsk Kennelklubb, Norsk Cavalierklubb, Norsk Bulldog klubb og seks oppdrettere. Dommen konkluderer med at det er i strid med dyrevelferdsloven paragraf 25 å drive avl på engelsk bulldog og cavalier king charles spaniel.
Årsaken er at det ifølge Dyrebeskyttelsen Norge ikke finnes friske individer igjen av disse hunderasene, som kan brukes videre i avl.
For cavalieren er det særlig forekomst av kronisk hjertefeil og kronisk hodepine (syringomyeli), som trekkes frem. Hos engelsk bulldog handler det blant annet om pusteproblemer, hudproblemer, nyresteinssykdom og leddproblemer.
Hvordan i alle dager endte vi opp med en hund med potensiale for slik sykdom?
Særlig med tanke på all den tiden vi brukte på å forsøke å finne riktig hund?
Dette så vi etter:
Det som var viktig for oss da vi skulle kjøpe hund, var først og fremst å finne en hunderase som hadde et godt lynne. Vi er en familie som ofte har besøk av barn og voksne, og vi ville velge en hund som hadde best mulig forutsetning for å gå overens med de fleste. Vi har aldri hatt hund før, og syntes også det var viktig å finne en hund som var lett å trene.
Vi var klar over at jeg (mor i huset) var den som kom til å gå de fleste turene. Selv om jeg liker å trene og har løpt flere mil i uken i mange år (eller kanskje nettopp derfor), har jeg også gjennomgått en lang periode med skader der jeg har hatt problemer med å gå. Vi turte derfor ikke å satse på en hunderase som krevde lange turer hver dag, i tilfelle skadene skulle komme tilbake. Vi trengte en mellomstor hund som kunne gå langt, men ikke var avhengig av en lang tur hver dag.
Sist, men ikke minst, har vi alltid hatt katter. De er en viktig del av livet vårt, og det var viktig for oss å finne en hund som går godt overens med dem.
Vi så mange videosnutter om hunderaser fra anerkjente avsendere. Vi leste om ulike hunderaser. Border collie, leste vi, var blant de mest populære hunderasene i Norge. Men rasen var også på omplasseringstoppen. En smart hund som krever veldig mye stimuli, var kanskje ikke den beste hunderasen å begynne med? Jeg leste at dalmatinere og shetland sheepdog (som i utgangspunktet var en av mine favoritter), ofte var nervøse. Labrador (min ultimate favoritt) krevde kanskje mer aktivitet enn mine slarkne bein var i stand til å følge opp.
Terrier er ikke et godt valg når du har katt, sa dyrlegen.
Genetisk sykdom hos hund
Når det kom til genetiske sykdommer fant vi ut at det var noe med de fleste. Corgi og dachshunder er disponerte for problemer med mellomvirvelskivene i ryggraden. Hofteleddsdysplasi som kan gi gikt og smerter rammer oftere schæferhunder, rottweilere, bulldogg, grand danois, St. bernards, retrivere og napolitansk mastiff.
Dalmatinere, newfoundlandshund, bichon frise og dvergschnauzer er genetisk disponert for urinblærestein.
Forskning tyder på at epilepsi er en tilstand som schæfer, beagle, belgisk tervueren, keeshond, dachs, og golden og labrador retrievere kan være disponert for.
Cavalier king charles spaniel og dachs har høyere risiko for hjertesykdom (myxomatøs klaffesykdom), men også doberman pincher, grand danois og boxere er genetisk disponert for hjertesykdom (utvidet kardiomyopati og arytmogen høyre ventrikkel kardiomyopati (boxere)).
Degenerativ myelopati, en langsomt fremskridende nevrologisk tilstand, er først og fremst kjent for å kunne ramme schæfere, men det er mange flere raser som har arvelig risiko for denne tilstanden. Deriblant amerikansk vannspaniel, berner sennenhund, boxer, borzoi, welsh corgi (cardigan og pembroke), chesapeake bay retriever, kerry blue terrier og mops.
Finnes det noen som ikke har risiko for noe?
Jeg stopper der. Det jeg vil frem til er at det er mange hunderaser som er disponert for genetiske sykdommer. Men at en hunderase er disponert for noe, betyr ikke nødvendigvis at de må få den sykdommen. I informasjonen vi fant om genetisk disposisjon, ble vi rådet til å finne en valp hvis foreldre ikke hadde hjertesykdom. Det rådet fulgte vi.
Syringomyeli hørte vi ikke om i de undersøkelsene vi gjorde.
Også mennesker er utsatt for en rekke genetiske sykdommer. Familiehistorie er viktig ved hjerte- og karsykdom. Har du nær slekt med visse typer hjertesykdom (for eksempel familiær hyperkolesterolemi), er risikoen større for at også du kan få det. Tidlig hjerteinfarkt i familien øker risikoen for å selv få dette. Noen arvelige sykdommer krever at du har arvet genet fra begge foreldrene, ved andre er det nok om en av foreldrene er bærer av genet som disponerer for sykdommen.
Dette er ingen unnskyldning for å avle på syke hunder, men det er et forsøk på å forklare hvordan man kan ende opp med å kjøpe en hund som er genetisk disponert for sykdom. Det virker som svært mange hunderaser (og mange mennesker) har anlegg for en eller annen form for genetisk sykdom. Rådet var altså å sjekke familiehistorien til valpen vi valgte.
Spurte om råd
Det var mye å sette seg inn i for oss som skulle kjøpe hund. Vi snakket mye med andre hundeeiere. Mange i vår omgangskrets hadde cavalier king charles spaniel. Disse hundene var særdeles vennlige og omgjengelige, lettrente og ikke så store at jeg trengte å frykte at jeg ikke kunne gi dem nok trim.
Til slutt spurte vi dyrlegen, da vi var på kontroll med kattene. Vi hadde en liste med hunderaser vi vurderte som aktuelle. Vi spurte om disse var gode familiehunder, gode førstegangshunder, og om hun trodde de kunne gå godt overens med kattene våre. Cavalier og golden retriever var de hun anbefalte. Hun sa ikke noe om helseproblemer hos cavalieren. Etter å ha vurdert de to rasene opp mot hverandre, valgte vi cavalier med utgangspunkt i beinhistorikken min (altså – jeg ville ikke bestått en veterinærsjekk).
Et familiemedlem
Vi har fått en hund som vi er utrolig glad i. Hun er lettrent, glad i alle, superpositiv, snill (og tålmodig!) med kattene. Hun er fem år nå, og er heldigvis frisk så langt. Hun er et familiemedlem. Men etter dommen om forbud på videre avl på cavalier har vi gjort oss mange tanker.
Først og fremst har det aldri vært cavalier eller ingen hund, for oss. Vi leste og spurte om råd, og trodde vi gjorde et riktig valg. Vi ville vært like glad i en hund av en annen rase. Vi valgte hund basert på personlighet, ikke utseende. Hun er en søt hund, men det var på ingen måte et kriterie. Og hvilken hund er ikke søt?
Det er ikke viktig for meg personlig om det blir videre avl på cavalier eller ikke. Om man kan bringe inn andre raser med like godt og vennlig gemytt i avlen, er det supert. Hvordan de ser ut, bryr jeg meg ikke så mye om.
Netthat
Det jeg synes er trist, er reaksjonen vi ser i kommentarfeltene. Hvor lett folk dømmer andre, og tror de vet hvorfor de har valgt som de gjør. En plass var det en dame som skrev «cavaliereiere bryr seg ikke om at hunden ligger der og rister og skjelver i smerter, bare de får ha en søt hund». Sånn er vi, liksom. Som redaktør for et nettsted med over 700 000 ukentlige lesere (NHI.no), har jeg sett mange rare kommentarer, mye netthat, og mange meninger fra folk som kommenterer noe de overhodet ikke har satt seg inn i – med hat. Ikke meninger. Kun hat og fordommer.
Det, er det jeg synes er ille med denne saken. Hvor raske vi er til å tro at vi vet hva som ligger bak andres valg.
Og nei, jeg er ikke sint på dyrlegen. Antagelig har det kommet ny kunnskap til, slik det gjerne gjør i medisinen. Eller kanskje kampanjen som har blitt ført de siste årene har ført til at dyrleger har sett mer kritisk på tilgjengelig kunnskap.
Jeg har verdens fineste hund, som hele familien er utrolig glad i. Selv om det kommer frem at rasen er så syk at den ikke skal avles på i fremtiden, er jeg stolt av henne. Jeg har fått noen sure blikk de siste ukene, når vi har vært på tur, og det er leit – men vi har ikke tenkt å gjemme oss. Jeg kommer fortsatt til å dele bilder av henne på nettsiden og i sosiale medier. Ikke fordi hun er så søt, men fordi hun er min hund og en vidunderlig venn.
Og min hund er alltid verdens beste.
Kilder:
PetMD: The 6 most common genetic disorders in dogs
Forfatter: Cohan MA.
NRK: Domstolen: Forbudt å avle disse hunderasene