Jeg tror mange voksne ikke er klar over hvor mye barn og unge vet om dyremishandling og om andre leie ting. Men barn ser ofte de samme nyhetene som vi ser. De får høre om alvorlige tema gjennom samtaler med jevnaldrende, gjennom ting de ser i sosiale medier, eller gjennom ting de selv har opplevd.
Jeg var ni år da jeg fant en sønderslitt katt i en pose i skogen. Jeg var et par år eldre da jeg fant en døende katt i bilveien. Bilene kjørte rundt den. Jeg løp ut i veien og hentet den. Få minutter senere fikk den kramper og døde i armene mine.
En katt med kattunger!
Da jeg var 13 år, var jeg med familien på hyttetur i påsken. Vi var heldige og fikk bo på hytta til noen vi kjente. Det var en sånn påske som vi drømmer om. Godt selskap med jevnaldrende barn og voksne. Sol, snø, lange skiturer med rastepauser i solen. Varm kakao, sjokolade og appelsiner.
For meg som er så glad i dyr, var det et ekstra pluss at hytta ikke var så langt unna en gård. Den fikk vi lov til å besøke, og de hadde en katt med kattunger.
Når jeg tenker tilbake på det i dag, føles det som om jeg var der hver dag for å leke og kose med kattungene. Det var vi antagelig ikke, men det var påskens høydepunkt for meg. De yndige små nøstene var så tillitsfulle. I det ene øyeblikket ville de bare ligge på fanget og male fornøyd. I det neste var det full fart og jakt etter trådsneller og papirbiter.
Kunne ikke ha huset fullt av katter
En av de siste kveldene vi var der, ble det brått slutt på idyllen. Bonden fortalte at nå var det snart over og ut for kattungene. Når vi dro, skulle han drukne dem. Han kunne da ikke ha huset fullt av katter!
Måten han sa det på, gjorde det klart at han hadde gjort dette mange ganger før. Det var ikke første gang et voksent menneske fortalte meg at de hadde druknet mange kattunger. Jeg visste at dette var en grusom måte å ta et liv på. Jeg visste også at det var slik mange kvittet seg med plagsomme kattunger. De dro da vel ikke til dyrlegen! De satte ikke inn annonser i avisen. De ga ikke katten sin p-piller. De brukte ikke penger på å kastrere dem.
De ordnet dette selv.
Jeg var sønderknust. Hvordan kunne han gjøre dette mot disse yndige skapningene? Som var så levende, så fulle av personlighet, så fulle av liv?
Vær så snill, la meg hjelpe dem
Det ble umulig å sove om natten. Vi måtte gjøre noe. Og jeg ba foreldrene mine så pent: kunne vi ta dem med oss hjem? Vi hadde allerede en katt. Det kom ikke på tale å ha fem katter til. Men jeg overbeviste dem om at vi ville klare å finne nye hjem til dem.
De sa ja.
Jeg var overlykkelig. En demper på gleden var vissheten om at han som eide dem hadde druknet kattunger mange ganger før. Han kom til å drukne de neste også. Jeg visste ikke da hvordan jeg kunne få han til å slutte. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle overtale en voksen til å kastrere katten sin. Men jeg kunne gi disse kattungene muligheten til å leve et liv.
Dyrebeskyttelsen Trondheim og omegn
I dag er jeg så takknemlig for at foreldrene mine lot meg få lov til å gjøre dette. Det er så lett å si nei til et barn, en ungdom som er engasjert og lever med hjertet utenpå.
Kattungene ble med oss hjem. Vi hadde fine dager sammen og jeg var lykkelig over at de var levende.
Jeg og venninnene mine hadde flere ganger samlet inn penger til Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn. Vi hadde hatt tombola, kakesalg og andre ting vi kom på. Jeg hadde god kontakt med flere som jobbet der, ikke minst den fantastiske lederen – Astrid Moe.
Nå ba jeg dem om hjelp til å finne nye hjem til kattungene.
Den hjelpen fikk jeg. Kattungene fikk nye hjem. Jeg håper de var gode, kjærlige hjem og at de fikk leve et helt liv.
Hva skjer med vonde ting man ikke snakker om?
Jeg tror mange barn vet så mye mer enn vi tror de vet, og at vi ved å ikke snakke om ting som er vanskelig, fratar dem muligheten til å oppleve at også de kan bidra til å gjøre ting bedre. At man ikke er så hjelpeløs som man ofte føler at man er.
Det er vondt å vite at dyr lider, men enda verre å vite det og oppleve at resten av verden later som det ikke skjer. At det man ser er usynlig, en smerte man ikke skal snakke om, lese om, høre om, eller tenke på.
Og hva skjer med vonde ting man ikke vil lese om, høre om, snakke om eller tenke på?
Det blir ikke bedre. Det forsvinner ikke.
Men kanskje de vokser seg større.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
Les også:
Sterilisering og kastrering av katter
En uhyggelig reise med to katter
