Mishandling av dyr er en betydelig indikator på vold mot mennesker, inkludert vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep, voldtekt og drap. Dyremishandling er en av de tidligste markørene for fremtidig kriminell atferd, både voldelig og ikke-voldelig. Det er trist å se hvor ofte alvoret og farligheten av dyremishandling blir oversett eller bagatellisert.
Dette skriver forfatteren av en artikkel som ble publisert i Forensic Research & Criminology International i 2018.
Hva kreves det for å mishandle eller forsømme et levende, vennlig dyr? Svaret er rett og slett monstrøse og onde intensjoner, fortsetter han.
Les også: Drap og mishandling av katter
Hvem er så dyremishandleren?
Dyremishandlere har større sjanse for å ha antisosial personlighetsforstyrrelse. De vanligste motivasjonene for dyremishandling inkluderer underholdning/moro, kontroll, redsel, at man misliker dyret, hevn, etterligning og seksuell nytelse. Barn som er grusomme mot dyr viser ofte uhåndterlig ufølsomhet og har ofte vært utsatt for overgep eller har vært vitner til overgrep i hjemmet. De som har høyere nivå av de tre trekkene i den mørke triaden har oftere negative holdninger til dyr og var oftere involvert i dyremishandling.
Den mørke triaden kjennetegnes av narsissisme, machiavellianisme og psykopati.
Vold mot kjæledyr forekommer ofte i sammenheng med vold i nære relasjoner. Noen ganger kan trusler om å skade kjæledyr brukes til å kontrollere eller manipulere ofre for slik vold. Barn fra voldelige hjem kan kopiere voksnes voldelige atferd, og forskere mener at barn kan oppnå en følelse av kontroll over et annet individ ved å skade et dyr. De som har mishandlet dyr som barn, vil som voksne i større grad akseptere voldelig atferd hos andre og ha større sannsynlighet for å utføre vold selv, skriver forfatterne av en artikkel som ble publisert i Norsk Veterinærtidsskrift i 2016.
Les også: Etterforskning av dyremishandling og drap av dyr
Har ofte opplevd vold i oppveksten
En annen studie, denne fra Child Abuse & Neglect (2018) påpeker det samme: Unge som mishandler dyr har økt risiko for å utøve vold også mot jevnaldrende, familie og eldre familiemedlemmer. Disse ungdommene har ofte blitt eksponert for vold i familien, inkludert vold mot familiedyr, utøvd av voksne.
Selv om unge som mishandler dyr allerede har problemer, kan det at oppførselen blir oppdaget i ung alder også gi muligheter for tidlig inngripen. Lærere, leger, dyrleger og andre involverte kan være i stand til å identifisere disse ungdommene og henvise dem til nødvendige tjenester før volden utarter seg ytterligere og rammer mennesker, skriver forfatterne av studien.
Les også: Tegn på at et dyr kan være mishandlet
Skader dyr for å sikre seg frykt og taushet
Sammenhengen mellom vold mot dyr og senere vold mot mennesker, påpekes hyppig. Kvinnelige seriemordere har rapportert historier med tortur og drap av dyr, særlig katter. Personer som mishandler partner og/eller barn, mishandler ofte familiens dyr som et middel til å kontrollere og skremme ofrene sine ytterligere. Å skade familiens dyr er en effektiv måte å sørge for frykt og taushet, og det å gi bort eller drepe dyret lærer ofrene at de like lett kan skades eller drepes, ifølge artikkelen som ble publisert i Forensic Research & Criminology International.
Barn som har vært vitne til dyremishandling har tre til åtte ganger større sannsynlighet for å selv mishandle dyr. I ekstreme tilfeller kan barn drepe et dyr for at det ikke skal utsettes for mer mishandling. Barn kan mishandle dyr av nysgjerrighet, som etterligning av voksnes atferd, fordi de er tilvent vold, har nedsatt empati eller mangler tilknytning. Å se mor utøve vold mot dyr, førte til betydelig risiko for at særlig gutter siden mishandlet dyr selv. Barn som utvikler aggressiv og antisosial atferd, inkludert dyremishandling, har en tendens til å være eksponert for såkalte risikofamilier. Risikofamilier er karakterisert ved misbruk av barna, åpenbare familiekonflikter og lite varme og omsorg. Foreldre i slike familier er ofte kalde, de forsømmer barna og støtter dem ikke.
Les også: Hundekamper
Seriemordere har ofte mishandlet dyr
Dyremishandling sameksisterer med egenskaper som mobbing, slåssing, løgn og stjeling. Forskere har funnet at over 50 prosent av voldtektsutøvere og mer enn 25 prosent av pedofile overgripere har mishandlet dyr i barndommen. En betydelig andel seriemordere har mishandlet dyr i barndommen. Her viser ulike studier ulike tall som varierte fra 21 prosent til 46 prosent. Blant skoleskytere har 45 prosent en historie med vold mot dyr. Men selv om 25 prosent av dyremishandlere utøver vold mot mennesker, gjør 75 prosent ikke det (De mishandler dyr, men er ikke voldelige mot mennesker), og de fleste barn som mishandler dyr blir ikke seriemordere.
Seksuelt misbruk av dyr er den eneste enkeltfaktoren som forutsa gjentatte fremtidige voldshandlinger. En historie med seksuelt misbruk av dyr var også den enkeltfaktoren som i størst grad forutså fremtidige seksuelle overgrep mot barn.
Les også: En due i veien
Farlige forbindelser blir oversett
I oppsummeringen av artikkelen i Forensic Research & Criminology International skriver forfatteren at bakgrunnen for artikkelen er frustrasjon over at den farlige forbindelsen mellom dyremishandling, vold i nære relasjoner og overgrep mot barn, og å være vitne til vold i hjemmet, av en eller annen grunn fortsatt blir oversett. Dyremishandling er ofte et av de første tegnene på en voldelig hjemmesituasjon, som, om det blir ignorert, kan utvikle seg til et mønster av vold mot både dyr og mennesker.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
Kilder:
Forensic Research & Criminology International Journal,Vol. 6, 2018: Animal cruelty, pet abuse & violence: the missed dangerous connection
Forfatter: Johnson SA
Norsk Veterinærtidsskrift 2016: Når mennesker påfører dyr lidelser: Veterinærens rolle
Forfattere: Karianne Muri, Randi O. Moe, Marit Nesje
Child Abuse & Neglect, vol 76, 2018: Animal cruelty as an indicator of family trauma: Using adverse childhood experiences to look beyond child abuse and domestic violence
Forfattere: Bright MA, Sayedul Huq M, Spencer T, Applebaum JW, Hardt N