Hundekamper

Hundekamper har en lang og blodig historie som strekker seg tilbake til gamle romerske og kinesiske sivilisasjoner. Ifølge en artikkel som ble publisert i Journal of Animal Science Advances fra 2015, avlet og eksporterte romerne kamphunder til Spania, Frankrike og andre deler av Europa. I år 43 (e.Kr.) la romerne merke til den britiske mastiffen i kamper mot britene. De lot seg imponere over disse hundene og begynte å importere dem for å bruke dem i kamper i arenaen mot elefanter, løver, bjørner, okser og gladiatorer.

Historie

Da hundekamper ble vanlig i England, var de foretrukne hundene Old English Bulldog og The Bull and Terrier dog. Begge disse er nå utryddet.

Kamphunder fra England ble importert til USA kort tid før den amerikanske borgerkrigen. Der ble de krysset med hunder av andre raser i håp om å avle frem den ultimate kampunden: den amerikanske pitbullterrieren.

I USA ble hundekamper populær underholdnings- og bettingsport på 1830-tallet. Profesjonelle såkalte «fighting pits» spredte seg og tiltrakk seg stadig nytt publikum og «utøvere». Slike kamper var også populære i deler av Europa, i Asia og i Latin Amerika.

Henry Berg, som grunnla the American Society for Prevention of Cruelty to Animals (ASPCA), opplevde hundekamper som særlig frastøtende dyremishandling. Hans revisjon av New Yorks lov om dyrevelferd i 1867 gjorde alle typer dyrekamper forbudt, inkludert oksekamper, bjørnekamper, hundekamper og hanekamper. Hundekamper ble forbudt i de fleste amerikanske stater. Likevel har den grusomme blodsporten fortsatt å spre seg.

Les også: Titusener av spanske jakthunder blir drept eller forlatt hvert år

Annonse

Forbudt – men pågår likevel i det skjulte

Til tross for at hundekamper i dag er forbudt i de fleste deler av verden, pågår det likevel åpenlyst i deler av Latin Amerika, Pakistan og Øst-Europa, og i det skjulte i andre land, deriblant Storbritannia og USA.

Ifølge politiet er hundekamper lite utbredt i Norge. Hundeloven forbyr de rasene som brukes til dette, så det begrenser seg også der, skriver de i en e-post til Dyr og Folk.

I USA er hundekampene konsentrert i urbane områder og i landlige områder sør i landet. På landsbasis er omtrent 30 prosent av alle hunder i omplasseringssentre/redningssentre pitbull – altså de hundene som oftest blir brukt i hundekamper. I noen områder er tallene så høye som 60 prosent.

Ikke alle pitbuller som blir reddet har vært brukt i hundekamper, men mange bærer tydelig preg av å ha vært kamphunder. Ettersom kamphunder har blitt trent til å angripe og drepe andre hunder, blir nesten alle avlivet. Man har ingen sikre tall på hvor mange kamphunder som blir reddet i USA hvert år, men ifølge tall fra 2007 blir omtrent fire millioner hunder i omplasseringsenheter avlivet per år.

I samlebegrepet pitbull inngår hunderasene American Staffordshire Terrier, American Bulldogs og American Pit Bull Terrier.

På verdensbasis blir mange hunder brukt i hundekamper. Disse inkluderer Fila Brasileiro, Dogo Argentino, Tosa Inu og Presa Canario. Noen ganger blir andre raser og blandingshunder brukt i gateslagsmål eller som åte for å trene kamphundene.

Les også: Ble kastet ut da han ikke var liten og søt lenger

Store pengebeløp knyttet til vedding på hundene

I likhet med andre ulovlige undergrunnsaktiviteter er det umulig å si nøyaktig hvor mange mennesker som er involvert i hundekamper. Estimater basert på publikasjoner i hundekampmiljøet antyder at titusener av mennesker i USA er involvert i dette hvert år.

På 1990-tallet så aktiviteten ut til å gå ned, men mange mener at den igjen har økt i nyere tid. Med internett er det lettere enn noen gang å spre informasjon om hundekamper til det lukkede miljøet.

Ifølge ASPCA er det mange grunner til at folk blir dratt mot hundekamper. En av de viktigste er penger. Rassia på hundekamper har resultert i beslag på mer enn 500 000 dollar. Det er ikke uvanlig at 20 000- 30 000 dollar skifter hender i en enkelt kamp. Salg av valper og avlsavgifter kan også gi store pengebeløp.

Noen ser på hunden som en forlengelse av seg selv og bruker den til å demonstrere styrke og makt. Hundene blir brukt til å demonstrere gjengledernes makt, og til å skremme yngre gjengmedlemmer. Det innebærer at en hund som taper en kamp, også påfører treneren tap av status. Dette fører ofte til ytterligere brutalitet mot hunden.

For andre kan dragningen mot hundekamper være sadistisk glede over å se slik brutalitet utspille seg.

Les også: Hunder: Prøver å redde eieren sin om de kan

Trener hundene med bestialske metoder

Hunder brukt i kamper må isoleres fra andre hunder. Derfor tilbringer de det meste av livet alene, bundet i korte, tunge lenker.

De blir vanligvis ikke sosialisert med andre hunder eller mennesker. Trenerne investerer mye tid i å trene hundene, ofte på like bestialsk vis som kampene. De blir for eksempel lenket til en tredemølle med en katt eller et annet kjæledyr (gjerne stjålet fra en hage i nærheten) hengende foran i et bur. Etter at økten er over får hunden rive istykker katten som belønning.

Hundene kan også bli gitt en rekke medikamenter og narkotika, inkludert anabole steroider for å øke aggressivitet og muskelmasse, øke reaksjonsevnen og dekke over smerte eller redsel i kampsituasjoner.

Halen blir festet tett inntil kroppen for at andre kamphunder ikke skal klare å bite seg fast i den, og for at det skal bli vanskeligere for andre hunder å lese kroppsspråket. Ørene blir skåret ned av samme grunn: andre hunder skal ikke kunne bite seg fast i dem. Enkelte spisser også tennene til hundene.

For å trigge ekstreme overlevelsesinstinkter blir hundene ofte plaget og sultet før en kamp.

Les også: Katter blir like knyttet til eierne sine som hunder

Vanskelig å finne

Det er vanskelig å finne hundekampene for utenforstående ettersom de kan foregå nær sagt hvor som helst. I en bakgård, i et forlatt lager, på en øde slette i skogen eller i et skjul. Lokasjon blir spredt via kodede meldinger på ulike nettsteder eller ved muntlige beskjeder. Deltagerne kan møte opp et sted og siden bli fraktet til et annet, slik at selv ikke de vet hvor de ender opp til slutt.

På kampplassen blir det veddet på hundene. I tillegg blir det ofte solgt narkotika og det blir tilbudt drikke og annen underholdning.

Hundene gir ofte fra seg lite lyd under kampene. Ofte vil trenerne undersøke motstanderens hund, eller vaske den for å fjerne eventuelle giftstoffer fra pelsen.

Kampgropen er et lite, avgrenset område. Hundene blir sluppet fra hvert sitt hjørne og møtes i midten. I kampen forsøker hundene å bite seg fast i motstanderen. Dersom de får tak, biter de seg fast og rister den for å påføre mest mulig skade.

Hundene er svært lojale mot sine eiere. Til tross for alt de gjennomgår gjør de hva som helst for å glede treneren. Det er ikke uvanlig at hundene er istykkerslitte, blødende og ødelagte, men når treneren kommer for å oppmuntre dem til å gi litt til, logrer de.

Kampene kan pågå i noen få minutter, eller de kan vare i flere timer.

Les også: Sultet da pengene tok slutt

Annonse

Blir torturert etter tap

Vanlige skader er stikksår, kuttskader, blodtap, knuseskader og beinbrudd. Kampene varer gjerne til en av dem dør. Mange av hundene som overlever, dør siden av skadene. Hunder som taper og ikke blir drept i kampen, blir drept eller etterlatt med store skader.

Dersom tapet blir sett på som flaut for eieren, kan hunden bli henrettet på særlig brutalt vis som en del av underholdningen. De kan for eksempel bli satt fyr på, bli skutt, druknet, slått ihjel eller henrettet med elektrisk sjokk.

Tapende hunder, hunder som ikke sloss, eller hunder som blir stjålet, kan blir brukt som åte til å trene andre kamphunder.

Hunder som overlever og blir reddet blir sjelden gode familiedyr.

Krevende miljø å etterforske

I en artikkel som ble publisert i Humanity & Society i 2007 så forfatterne blant annet på miljøet hundene lever i. Hundekampmiljøet er hemmeligholdt og utpreget voldelig. Det gjør at det kan være svært vanskelig for politietterforskere å undersøke og infiltrere miljøet. Etterforskning av hundekamper er like ressurskrevende som store narkotikaaksjoner.

De fleste som bor i områder med høy andel kriminalitet i USA blir eksponert for hundekamper allerede i barneårene. I en rapport fra en high school i Pontiac i staten Michigan hadde nesten alle elevene på niendeklassetrinnet vært øyenvitner til hundekamp. De fleste av dem så ikke noe galt i hundekamper. Det antyder at de allerede i ung alder var svært desensibilisert til vold.

De som driver med hundekamp har typisk omfattende kriminell bakgrunn. Likevel nyter de gjerne stor respekt i nabolaget. I gjengkulturen blir kamphunder brukt til å vokte narkotikalager. I områder med mange kamphunder frykter også de som er utenfor gjengkulturen for sin egen sikkerhet. Barn har blitt angrepet av kamphunder som har kommet seg løs, noe som sprer frykt.

I tillegg kommer glorifiseringen av menn som trener disse hundene, menn som i disse miljøene blir sett på som helter og rollemodeller og slik trekker til seg yngre deltagere.

Les også: Dyrene i mitt liv

Ikke naturlig for hundene

I en artikkel fra BBC News i 2019, skriver forfatterne følgende om de som driver med hundekamp: Slike kamper er ikke naturlig for hundene. De blir trent til dette av menn som smiler, oppmuntrer og vedder på hunder som blir tvunget inn i kampringen.

Det er nesten alltid menn som driver med denne blodsporten.

I Europa er Balkan senter for hundekampvirksomheten. Videoene BBC omtaler viser blant annet en katt som blir ristet ned fra et tre, for å så bli revet istykker av en ventende kamphund på bakken.

I en av sakene PETA refererer til, hadde en enkelt hund hele 70 åpne sår og manglet halve kjeven da den ble tatt inn av dyrevernsorganisasjonen. Hos en annen hund var 75 prosent av kroppen dekket av arrvev.

Misforståtte ofre

I artikkelen som ble publisert i Humane & Society skriver forfatterne at flere omtaler pitbull som hunder som i utgangspunktet er svært lojale og glade i mennesker. Det er også den hundetypen som er mest utsatt for mishandling. Hunder ser på oss mennesker som en del av flokken og de er lette å trene. Det er nettopp dette, og den voldsomme lojaliteten de utviser, som har ført til at de er ettertraktede i dette grusomme miljøet.

Pitbullen er kjent for sin villighet til å «takle» store mengder mishandling og vanskjøtsel, men likevel vedbli å være trofaste og ikke aggressive mot sine trenere.

Dessverre er det mange som ikke ser at disse hundene er ofre. De ser heller blodtørstige kampmaskiner og ser på kampene som en mulighet for hundene til å leve ut «sin naturlige atferd».

I Norge er pitbull blant hunderaser som er forbudt å holde. De er misforståtte ofre som tiltrekker seg mennesker som elsker vold.