– Kom og se mamma, en kattunge. Oi, en til.
De gjemmer seg i buskene ved det lille tempelet La Ermita de la Virgen de la Peña, i den spanske landsbyen Mijas Pueblo. Det kunne like gjerne vært i Norge. Kattunger, nydelige, vakre kattunger kan du finne i busker og boder, gamle fjøs og som uvelkomne «gjester» hos de som ikke har kastrert katten sin.
Les også vår artikkel om kastrering av katt
Flere turister strømmer til. Det blir snakket mange språk vi ikke forstår, men tonefallet og gestikulasjonen sier alle det samme: Så søte. Så nydelige, så vakre, så myke. Hvilket motiv.
Klikk
Bilder av søte kattunger får gjerne store mengder klikk og liker i sosiale medier. Men disse klikkene, alle disse liker, speiler ikke alltid virkeligheten. De er kattunger som er så søte akkurat nå, med sine store øyne og myke pels. De er så skjønne der de sitter. Nysgjerrige kvikke øyne som følger menneskene som ser på dem, men likevel reserverte der de forsiktig tumler rundt under de grønne greinene.
De er fortsatt for søte til at noen har sparket dem unna. For søte til at noen har kastet stein etter dem, spylt dem med vannslangen, eller plaget dem på verre måter.
Fortsatt så søte og små at det er mor som sniker seg ut for å skaffe mat til dem.
Men det varer ikke så lenge. Om noen måneder er de mer som ungkatter å regne. De er ikke så søte lenger. Da er de bare katter, og turistene som tok bildene og kanskje også kastet til dem noe mat, har reist hjem. Da er de hjemløse katter som må overleve vinteren, uønskede skadedyr som folk ikke vil ha i hagene sine.
Les også: Katter blir like knyttet til eieren sin som hunder
Vinter
Vinteren kommer til disse søte kattungene som lever i buskene i Mijas Pueblo, eller kanskje de dør før den kommer. For hjemløse katter og kattunger i Norge, er vinteren en enda større utfordring. For i Norge er den også bitende kald.
Om noen måneder er de søte kattungene kanskje som den aldrende katten på motsatt side av tempelet. Noen barmhjertige mennesker har lagt ut tørrfor til den på en hylle i fjellet, men av en eller annen grunn virker ikke munnen. Den klarer ikke å tygge, tar biter av mat som faller ut igjen. Den har hakk i ørene, og pelsen skjuler nok mer enn utøy.
En gang var den også den søteste kattungen. Den som alle ville ta bilder av og klappe. En kattunge som kanskje fikk flere tusen liker på Facebook og utallige hjerter på Instagram.
Kanskje hadde den et hjem. Kanskje varte det hjemmet helt til den ikke var så søt lenger.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
En håpløs kamp
Som barn møtte jeg kattunger på flere gårder og i privatboliger. Kattunger som ble født, lekt med, kost med, også – når de ble så store at de begynte å minne om en voksen katt, når det søte var borte, ble de avlivet. Gjerne hjemme på gården eller i huset den ble født i. Druknet. Slått ihjel. Kreativiteten var stor.
Da jeg var tretten år gråt jeg meg til å få med meg fem slike kattunger hjem. Foreldrene mine lot seg overtale, og Dyrebeskyttelsen hjalp meg å finne nye hjem til dem. Det virker noen ganger som en håpløs kamp, for de hjemløse fortsetter å strømme på. Til tross for kampanjer og informasjon, er det fortsatt noen som mener at de ikke trenger å kastrere, og enda verre – at vi ikke trenger å ta vare på en katt, fordi det er så lett å finne en ny, en søtere, en yngre.
På jakt
I sosiale medier fremstår verden ofte som annerledes enn den er. Slik er det også med kattunger. Søte kattunger blir elsket så lenge de er nettopp det. Så er det over. Så er de voksne, sultne på oppmerksomhet, på kjærlighet, på omsorg, mat og et hjem. Men det ser vi ikke like godt. De bildene og annonsene er det lett å skrolle forbi.
Verden går så fort, og det er så travelt at det ikke er tid til å stoppe og tenke.
Alt for mange er allerede på jakt etter den neste søte kattungen.
