Dyr og folk

Vi mistet hunden vår da vi var på ferie i Spania

Slik fant vi henne igjen.

Vi trodde vi hadde gardert oss på alle måter for at det ikke skulle skje, men det skjedde. Vi mistet hunden vår. Hagen som Lyra, vår kjære Cavalier King Charles Spaniel sprang løs i, var nærmest som en festning. Med høye gjerder, og flere porter som måtte passeres for å komme ut på veien.

Likevel skjedde det. Alle i familien trodde at hun var sammen med en av de andre, da hun så sitt snitt til å snike seg etter mannen min som kjørte til tennisklubben en lørdag formiddag. Han kjørte 11.50. Klokken var litt over 13 da jeg oppdaget at hunden ikke var sammen med oss.

Hun kommer alltid når vi roper, og er alltid i nærheten av en av oss. Nå var hun ikke å finne. Jeg søkte gjennom alle rom i huset, og lette grundig gjennom hagen – inkludert skur og boder som aldri står åpne. Hun var borte, og hun hadde ikke halsbåndet på seg – det med navn og nummer på. Nå kunne hun se ut som en forlatt hund uten hjem.

Hva gjør du om du mister kjæledyret ditt? Les også vårt intervju med Dyrebeskyttelsen Norge

Mistet hund i Spania
Mistet hund

Var hun påkjørt?

Plutselig virket området vi bodde i, ufattelig stort og veldig uoversiktlig. Vi grep godbiter og halsbånd, og delte oss i to grupper. Far og sønn kjørte langs veiene, og langs motorveien, som plutselig var blitt en grusom dødsfelle. Jeg og datteren min løp gjennom gatene i nabolaget, stoppet folk på gata og viste fram bilder av Lyra. Vi stoppet også på butikker, restauranter, og livvaktsentralen på stranda, og spurte: – Har du sett en liten brun hund? Overalt la vi igjen lapper med telefonnummeret.

Hvert eneste av de sammenkrøllede og rødlige palmebladene vi så mens vi lette, så ut som en påkjørt hund.

Alle vi snakket med var veldig vennlige og imøtekommende. De skulle se etter henne. De skulle ringe hvis de så henne, eller fikk høre om en liten brun hund som var på villspor. Vi banket på hos naboer vi aldri hadde snakket med før, og ble tatt godt imot overalt. Men ingen hadde sett henne.

– Hvor kan man ringe, i et fremmed land?

-Dette klarer vi ikke uten hjelp, tenkte jeg. Mye hjelp og riktig hjelp. Hjemme visste jeg hvor jeg ville ringt, hvem jeg ville spurt, men har var jeg rådvill. Hvor skulle jeg begynne? Vi sendte ut forespørsler til de vi kjente som bodde i området. Deretter kjørte vi rundt til lokale veterinærkontor, men ettersom det var lørdag var alt stengt. Vi ringte vakttelefonene, og igjen ble alt av informasjon notert. Selvsagt hadde hun chip. Chip, nødvendige vaksinasjoner, og påfølgende ormekurer er et krav for å reise til Spania med hund. Men vi kunne ikke bare vente og håpe på at noen skulle finne henne og lese av chipen.

Vi søkte opp og fant telefonnummer til ulike dyrevernsorganisasjoner og kenneler, og ringte dem. Vi ringte politiet. Samtidig laget vi en etterlysning på engelsk, med bilder. En i Word, som vi skulle henge opp i nabolaget, og en som vi delte på Facebook.

Les også: Hjemløs

Mistet hund - etterlysninger kan hjelpe
Mistet hund

Hvordan få delinger på rett sted

Problemet var at de fleste av vennene våre bor i Norge. Vi trengte delinger i området hun hadde forsvunnet i. Etter å ha forsøkt oss frem på en rekke ulike søk, fant vi tre Facebook-grupper for hunder som var mistet eller funnet i området rundt Malaga og Costa del Sol. Neste utfordring var at du måtte være medlem for å dele et innlegg der. Jeg meldte meg inn, men samtidig sendte jeg også private meldinger til sidene, og jeg sendte private meldinger til de som sto som administratorer for sidene. I etterlysningen ba jeg folk om å dele på relevante sider i området. Det tok 20 minutter, kanskje en halv time, der det ikke skjedde så mye.

Så, plutselig, kom delingene. En av administratorene på en av sidene delte alene innlegget på mer enn 50 relevante sider. Før det hadde gått to timer, hadde vi 200 delinger – de aller fleste i området der vi hadde mistet Lyra.

Etterlysninger i nabolaget

Samtidig hadde vi trøbbel med skriveren. Den virket ikke. Hvor kunne vi da få skrevet ut etterlysningen? Igjen kom vi fram til at vi måtte be om hjelp. Hvor som helst der de kunne ha en skriver. Vi skulle selvfølgelig betale for tjenesten. Vi spurte først på tennisklubben, og fikk hjelp med en gang. Der skrev vi ut 50 etterlysninger, og de ville absolutt ikke ha betalt for det.

Respons på Facebook og plakatene

Mens vi gikk og hang opp plakatene, skjedde det to ting samtidig. Det kom inn en melding på en av de delte etterlysningene, og det stoppet en bil ved siden av oss. De to mennene som satt i den, ba om å få se etterlysningen. – Jo, det er henne, sa de ivrig, før de forklarte at en Beach and Country Club som lå bare noen hundre meter bortenfor huset vårt, hadde tatt inn en liten hund.

På meldingen vi hadde fått på Facebook, fant vi akkurat samme beskjed. Ivrige hev vi oss i bilen, og kjørte dit. Resepsjonistene nikket og smilte da de så bildet. – Det måtte være henne, mente de, men politiet hadde akkurat hentet hunden og kjørt den til en kennel som lå 20 minutter unna.

Endelig tilbake
Mistet hund

Var det vår hund?

Vi hoppet inn i bilen igjen, og kjørte etter et kart de hadde tegnet til oss. Da vi kom fram til kennelen (vi er fortsatt usikre på om dette var en ideell organisasjon eller en kommunal kennel), var det stengt.

Gjennom sprinkler i gjerdet så vi rekke på rekke med hundebur, og støynivået – med hunder som ustanselig bjeffet, var høyt. Vi ringte utrettelig på døren, og banket på. Vi hørte at det var folk der inne, men ingen åpnet. Vi ringte alle telefonnumrene som sto på nettsidene deres, men ingen svarte.

Ifølge opplysninger på nettet, åpnet ikke kennelen før på mandag. Det var lang tid i og med at dette skjedde på en lørdag. Skulle vi slå oss til ro med det? Hva om det ikke var henne likevel, og vi ikke gjorde noe? Selv om vi var veldig lettet over at hun sannsynligvis var trygg, ville vi ha henne hjem. Vi ville ikke at hun skulle holdes i bur med mange fremmede hunder (hun synes ofte at andre hunder er skumle – særlig når det er mange av dem). Det føltes fortvilende å stå på den andre siden av døren og ikke vite helt sikkert at det var vår hund.

Les også: Valpefabrikk

Nye ringerunder

Mannen min startet på nye ringerunder, igjen, men denne gangen til andre dyrevernsorganisasjoner. Var det noen som kjente noen i denne organisasjonen kanskje? Noen som hadde et telefonnummer? Da en av dem spurte om «hvorfor hunden vår var forlatt alene», ble vi både lei oss og såret. Vi har alltid gjort så godt vi kan for dyrene våre, og det føltes trist å få en slik kommentar. Vi forklarte situasjonen grundig, og at hunden vår hadde et godt hjem der hun var elsket og nå dypt savnet. Samtidig fikk vi inntrykk av at de møter mange som bare forlater dyrene sine, og at det derfor kanskje ikke var så rart med noen kritiske spørsmål.

Til slutt kom vi igjennom til noen som fikk kontakt med de rette folkene. Vi kunne få komme neste morgen, klokken 09.30. Ta med passet, sa de.

Vi fikk henne tilbake
Mistet hund – utenfor kennelen

En natt uten søvn

Den natten tror jeg ingen av oss sov.

Neste morgen var vi på plass klokken 09.30. Nervøse og forhåpningsfulle, mens vi tviholdt på passet og hundehalsbåndet.

Omsider ble vi sluppet inn i bygget. Passet ble lest, og vakten nikket fornøyd. Deretter ble vi låst inn i et rom fullt av hundebåser. Bjeffingen var øredøvende. Overalt stakk det fram nysgjerrige snuter og øyne. Noen var mer aggressive enn andre, og vi fikk beskjed om å holde armene tett inntil kroppen. Da de åpnet døren til den riktige båsen, så vi først bare de fem andre små hundene som var der inne. Men klemt opp i et hjørne, sto vår lille, hund, fullstendig overveldet og nokså skremt i alt oppstyret.

Gjensynsgleden var enorm – hos både henne og oss. – Ser dere, tenkte jeg, vi forlot henne ikke.

Hjemme igjen – med nytt halsbånd

 

Det var som å få hund for første gang igjen – eller enda bedre. Et savnet familiemedlem kom hjem. Hun var ikke påkjørt, ikke kidnappet, ikke syk, ikke skadet.

Hun var sulten, veldig tørst, og måtte på do tre ganger da vi kom hjem. Hun luktet vondt, fikk en dusj, og resten av dagen sov hun i armene våre.

Neste dag dro vi ut og kjøpte et nytt halsbånd med telefonnummer og riktig retningsnummer. Vi bruker sele når vi går tur, men dette er nå altså inne-båndet.

Chipen hadde sikkert blitt lest av kennelen en gang til uka, og da hadde vi kanskje fått en telefon, men det føler vi oss fortsatt ikke helt sikre på. Hvorfor gjorde de ikke det med en gang, i så fall?

Sliten men fornøyd
Sliten men fornøyd

Den viktigste lærdommen vi har tatt av dette, var at det var riktig å be om hjelp. Vi kunne ikke klart det bare ved å løpe rundt alene og rope. Og vi kommer til å være evig takknemlig for den hjelpen vi fikk, fra alle som lette, delte innlegget, kom med tips, og som brydde seg og skrev fine meldinger til oss.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook

Siste artikler