Dette er den virkelige historien om hva som hendte den gangen Lyra forsvant da vi var på ferie i Spania, historien som inspirerte meg til å skrive boken Farlig ferie:
Vi trodde vi hadde gardert oss på alle måter for at det ikke skulle skje, men det skjedde. Vi mistet hunden vår. Hagen som hunden vår Lyra sprang løs i, var nærmest som en festning. Med høye gjerder og flere porter som måtte passeres for å komme ut på veien.
Likevel skjedde det. Alle i familien trodde at hun var sammen med en av de andre, da hun så sitt snitt til å snike seg etter mannen min som kjørte til tennisklubben en lørdag formiddag. Han kjørte 11.50. Klokken var litt over 13 da jeg oppdaget at Lyra ikke var sammen med oss.
Hun kommer alltid når vi roper, og er alltid i nærheten av en av oss. Nå var hun ikke å finne. Jeg søkte gjennom alle rom i huset, og lette grundig gjennom hagen – inkludert skur og boder som aldri står åpne. Hun var borte og hun hadde ikke halsbåndet på seg – det med navn og nummer på. Nå kunne hun se ut som en forlatt hund uten et hjem.
Hva gjør du om du mister kjæledyret ditt? Les også vårt intervju med Dyrebeskyttelsen Norge
Var hun påkjørt?
Plutselig virket området vi bodde i ufattelig stort og veldig uoversiktlig. Vi grep godbiter og halsbånd og delte oss i to grupper. Far og sønn kjørte langs veiene, deriblant motorveien, som plutselig var blitt en grusom dødsfelle. Jeg og datteren min løp gjennom gatene i nabolaget, stoppet folk og viste fram bilder av Lyra. Vi stoppet også på butikker, restauranter, og livvaktsentralen på stranda, og spurte: – Har du sett en liten brun hund? Overalt la vi igjen lapper med telefonnummeret.
Hvert eneste av de visne, rødlige palmebladene vi så i veikanten mens vi lette, så ut som en påkjørt hund.
Alle vi snakket med var veldig vennlige og imøtekommende. De skulle se etter henne. De skulle ringe hvis de så henne, eller fikk høre om en liten brun hund som var på villspor. Vi banket på hos naboer vi aldri hadde snakket med før, og ble tatt godt imot overalt. Men ingen hadde sett henne.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
– Hvor kan man ringe i et fremmed land?
-Dette klarer vi ikke uten hjelp, tenkte jeg. Mye hjelp og riktig hjelp. Hjemme visste jeg hvor jeg ville ringt, hvem jeg ville spurt, men har var jeg rådvill. Hvor skulle jeg begynne? Vi sendte ut forespørsler til de vi kjente som bodde i området. Deretter kjørte vi rundt til lokale veterinærkontor, men ettersom det var lørdag var alt stengt. Vi ringte vakttelefonene. Igjen ble alt av informasjon notert. Selvsagt hadde hun chip. Chip, nødvendige vaksinasjoner og påfølgende ormekurer er et krav for å reise til Spania med hund. Men vi kunne ikke bare vente og håpe at noen skulle finne henne og lese av chipen.
Vi søkte opp og fant telefonnummer til ulike dyrevernsorganisasjoner og kenneler, og ringte dem. Vi ringte politiet, og vi delte en etterlysning med bilde og beskrivelse av Lyra og hendelsesfosløpet på Facebook.
Les også: Hjemløs
Hvordan få delinger på rett sted
Problemet var at de fleste av vennene våre bor i Norge. Vi trengte delinger i området hun hadde forsvunnet i. Etter å ha gjort noen søk, fant vi tre Facebook-grupper om hunder som var mistet eller funnet i området rundt Malaga og Costa del Sol. Neste utfordring var at du måtte være medlem for å dele et innlegg der. Jeg meldte meg inn, men det tok tid å bli godkjent. Jeg sendte private meldinger til sidene, og jeg sendte private meldinger til de som sto som administratorer for sidene.
I etterlysningen ba jeg folk om å dele på relevante sider i området. Den første halvtimen etter at innlegget ble godkjent skjedde det ikke så mye.
Så, plutselig, kom delingene. En av administratorene på en av sidene delte alene innlegget på mer enn 50 relevante sider. Før det hadde gått to timer, hadde vi 200 delinger – de aller fleste i området der vi hadde mistet Lyra.
Etterlysninger i nabolaget
Neste ledd i planen var å henge opp plakater i nabolaget. Det var da skriveren bestemte seg for å streike. Den virket ikke. Hvor kunne vi få skrevet ut etterlysningen? Igjen kom vi fram til at vi måtte be om hjelp. Hvor som helst der de kunne ha en skriver. Vi skulle selvfølgelig betale for tjenesten. Vi dro først til tennisklubben som lå like ved – og fikk hjelp med en gang. Der skrev vi ut 50 etterlysninger, og de fine folkene som hjalp oss nektet å ta imot betaling for det.
Respons på Facebook og plakatene
Mens vi hang opp plakatene skjedde det to ting samtidig. Det kom inn en melding på en av etterlysningene som var delt på Facebook, og det stoppet en bil ved siden av oss. De to mennene som satt i bilen ba om å få se etterlysningen. – Jo, det er henne, sa de ivrig, før de forklarte at en Beach and Country Club som lå bare noen hundre meter bortenfor huset vårt, hadde tatt inn en liten hund.
På meldingen vi hadde fått på Facebook fant vi samme beskjed. Ivrige hev vi oss i bilen og kjørte dit. Resepsjonistene nikket og smilte da de så bildet. – Det måtte være henne, mente de, men politiet hadde akkurat hentet hunden og kjørt den til en kennel som lå 20 minutter unna.
Les også: Redder forlatte og mishandlede hunder i Spania
Var det vår hund?
Vi hoppet inn i bilen igjen og kjørte etter et kart de hadde tegnet til oss. Da vi kom fram til kennelen (vi er fortsatt usikre på om dette var en ideell organisasjon eller en kommunal kennel), var det stengt.
Gjennom sprinkler i gjerdet så vi rekke på rekke med hundebur. Støynivået – med hunder som ustanselig bjeffet, var høyt. Vi ringte på døren og vi banket på. Vi hørte at det var folk der inne, men ingen åpnet. Vi ringte alle telefonnumrene som sto på nettsidene deres, men ingen svarte.
Ifølge opplysninger på nettet åpnet ikke kennelen før på mandag. To døgn – det syntes vi var fryktelig lenge å vente. Skulle vi slå oss til ro med det? Hva om det ikke var henne likevel, og vi ikke gjorde noe? Selv om vi var lettet over at hun sannsynligvis var trygg, ville vi ha henne hjem. Vi ville ikke at hun skulle holdes i bur med mange fremmede hunder (hun synes ofte at andre hunder er skumle – særlig når det er mange av dem). Det føltes fortvilende å stå på den andre siden av døren og ikke vite sikkert om det var vår hund.
Nye ringerunder
Mannen min startet på nye ringerunder, men denne gangen til andre dyrevernsorganisasjoner. Var det noen som kjente noen i denne organisasjonen kanskje? Noen som hadde et telefonnummer? Da en av dem spurte om «hvorfor hunden vår var forlatt alene», ble vi både lei oss og såret. Vi har alltid gjort så godt vi kan for dyrene våre. Det føltes trist å få en slik kommentar. Vi forklarte situasjonen og at hunden vår hadde et godt hjem der hun var elsket og nå dypt savnet. Men i denne samtalen fikk vi inntrykk av at personen vi snakket med møter mange som forlater dyrene sine. Da var det kanskje ikke så rart at hun stilte noen kritiske spørsmål.
Til slutt kom vi igjennom til noen som fikk kontakt med de rette folkene. Vi kunne få komme neste morgen, klokken 09.30. Ta med passet, sa de.
En natt uten søvn
Den natten tror jeg ingen av oss sov.
Neste morgen var vi på plass klokken 09.30. Nervøse og forhåpningsfulle, mens vi tviholdt på passet og hundehalsbåndet.
Omsider ble vi sluppet inn i bygget. Passet ble lest. Vakten nikket fornøyd. Deretter ble vi fulgt inn i selve kennelen – en korridor med båser på begge sider. Bjeffingen var øredøvende. Overalt stakk det fram nysgjerrige snuter og øyne. Noen var mer aggressive enn andre, og vi fikk beskjed om å holde armene tett inntil kroppen. Da de åpnet døren til den riktige båsen, så vi først bare de fem andre hundene som var der inne. Klemt opp i et hjørne sto vår lille hund, fullstendig overveldet og nokså skremt i alt oppstyret.
Straks hun kjente oss igjen kom hun løpende. Lyra klatret logrende opp i fanget mitt, ellevill av glede og med pelsen full av lykkelige hender.
– Ser dere, tenkte jeg, vi forlot henne ikke.
Les også: Kattejakt
Hjemme igjen – med nytt halsbånd
Det var som å få hund for første gang igjen – eller enda bedre. Et savnet familiemedlem kom hjem. Hun var ikke påkjørt, ikke kidnappet, ikke syk, ikke skadet.
Hun var sulten, veldig tørst, og måtte på do tre ganger da vi kom hjem. Hun luktet vondt, fikk en dusj, og resten av dagen sov hun i armene våre.
Neste dag dro vi ut og kjøpte et nytt halsbånd med telefonnummer og riktig retningsnummer. Vi bruker sele når vi går tur, men dette er nå altså innebåndet.
I ettertid har vi lært at chipen vi fikk i Norge, ikke blir lest i Spania. For å få en chip som fungerer i Spania, må vi registrere oss med såkalt NIE-nummer (Foreigners Identity Number) og få det satt inn hos lokal veterinær der. Da vi spurte veterinæren vi bruker i Spania, anbefalte han oss heller å alltid bruke halsbånd med navn og telefonnummer på henne.
Den viktigste lærdommen vi har tatt av dette, var at det var riktig å be om hjelp. Vi kunne ikke klart det bare ved å løpe rundt alene og rope. Og vi kommer til å være evig takknemlig for den hjelpen vi fikk, fra alle som lette, delte innlegget, kom med tips, og som brydde seg og skrev fine meldinger til oss.
