Disse to kattene fant sammen på et rolig gatehjørne ved Spanias solkyst. Den ene hadde halsbånd, fin pels, og ingen synlige arr. Det er stort sett ikke den forskjellen jeg først legger merke til. Hjemløse katter lever tøffe liv, ukastrerte katter havner ofte i slagsmål – får sår, arr og sykdommer. De er gjerne plaget med lopper eller annet utøy som gir dem røde, hissige ører og hårløse flekker. Kanskje er de tynne, og pelsen fullt av floker.
Men det første jeg ser, er alltid noe i ansiktet – uttrykket de har. Det vaktsomme blikket, fullt av mistanke. Måten de krøker seg sammen på, vurderer hvor nært de vil la deg komme før de løper. De er katter som har blitt sviktet, katter som har lært å skygge unna mennesker. For sin egen trygghets skyld. Katter som har blitt forlatt, og kanskje også mishandlet på andre måter.
Les også: Kastrering av katt
De har lært at de ikke kan stole på mennesker. Hos katter som har blitt fanget og siden kommet hjem, har jeg ofte sett at skyggen av mistenksomhet alltid er der. Den blir ikke helt borte.
Jeg har tatt over veldig skremte katter, som synes jeg er trygg og snill inne, men som ikke tør komme bort til meg når jeg er ute. Eller som synes at folk i andre etasje av huset er skikkelig ålreite, men som synes de samme menneskene er veldig skumle når de er i første etasje.
Sår av utrygghet som aldri gror.
Les også: En katt med tre ben
Katter som har blitt sviktet. Som har blitt sett på som verdiløse, noe som kan kastes og som ikke blir respektert. Det er for mange katter, og alt for lett å få tak i en katt.
Ingen katter trenger et kull med kattunger. Kastrering og sterilisering må til for å gi kattene økt verdi, og mer respekt. Hvis flere gjorde det, så ville kanskje det mistroiske blikket forsvinne fra gatene. Kattene ville se på verden som den øverste på bildet.
Med tiltro, selvsikkerhet, og nysgjerrighet.