Dyr og folk

En grisehistorie

En dansende gris? Nei, nå så jeg nok syner. Det var vel ingen dansende gris midt i boligfeltet?
Men det var det.

For noen dager siden fant jeg igjen et gammelt fotoalbum. Det var ordene som var skriblet over den gule fotokonvolutten som straks vekket oppmerksomheten: «Merethe – grisebilder».

Hæ? Tenkte jeg.

Straks jeg så bildene, og det er jo det som er så fint med gamle bilder, husket jeg alt sammen.

Katten vår, Mitsu, hadde falt ut av soveromsvinduet i leiligheten vår som var i andre etasje i leilighetskomplekset vi bodde i den gang. En engstelig, mishandlet katt. Selv om hun blomstret og kjente seg trygg hjemme, var hun fortsatt redd der ute i virkeligheten, med bråkete biler, unger som løp og ropte, hissig kosting i inngangspartiet.

Les historien til Mitsu her: En katt med tre bein

Jeg var ute og lette etter henne, ropte og krøp under verandaer, inni skjul, garasjeanlegg, bak parkerte gressklippere og utemøbler. Det var da jeg bestemte meg for å klatre opp den bratte, gjørmete skrenten ved siden av leilighetsbygget. På toppen var det tett buskas og løvtrær som jeg halte meg gjennom mens jeg lokket og lette. Da jeg stakk hodet ut på den andre siden, var det en diger grønn plen tilhørende en enebolig der, og en veranda.

Det var der alt stoppet opp, for min del. Ut av den åpne verandadøren fløt munter musikk, og midt på de brunbeisede plankene sto det en liten, sort gris og vugget i takt med musikken. Det så ut som den smilte, der den sto. Smilte og danset i sen kveldssol.

Forfjamset klatret jeg ned igjen, etter at det var klart at Mitsu ikke var å se. Men straks jeg var nede, tvilte jeg på det jeg hadde sett. Jeg hadde vel ikke sett en dansende gris i boligstrøket på Heimdal? Fort klatret jeg opp igjen, og fikk bekreftet at det slett ikke var innbilning. Det var en en gris der.

På den tiden skrev jeg litt for en bydelsavis. Jeg visste at det var en type avis der det var rom for slike historier. Dagen etter stilte jeg derfor på trappen til naboen og fikk innvilget intervju med en familie som holdt et uvanlig familiedyr.

Det er noe av det som er så fint med å få lov til å være journalist: Muligheten til å få en bit av hverdagen til andre mennesker.

Eller rett og slett et intervju med en lykkelig, dansende gris.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook