Dyr og folk

En lang natt

– Hvis medisinene ikke hjelper, må dere gå. Hele natten, om så er, sa dyrlegen.

Det var en søndag i november. Vi kom sent til stallen, fordi vi hadde vært i barnedåp.

Da jeg gikk ut i luftegården for å hente hesten vår, var det mørkt og jeg så henne ikke ordentlig. Likevel ble det ganske fort klart at noe ikke var som det skulle. Hesten sjanglet ved siden av meg, og jeg kjente at jeg ble kald. Hva var dette?

– Kolikk, sa de andre som var i stallen.

Vi ringte dyrlegen, og dyrlegen kom. Det virket som om det tok en evighet. Kolikk hos hest er fryktet av de fleste hesteeiere – og dessverre ikke uvanlig.

Dyrlegen gjorde det hun kunne. Da hun dro, ga hun beskjed: Om hun fortsatte å legge seg ned og rulle seg, måtte vi gå. Hele natten om så var.

Slik ble det.

Vi fikk uvurderlig hjelp av andre på stallen. Stalleieren gikk til sent på natt og leide sammen med oss, og vi fikk mange gode råd. Men det vi begge husker best, er den utmattende og skremmende følelsen av at hestens overlevelse, var så sterkt knyttet til vår utholdenhet. Følelsen av at hun kunne dø, dersom vi ga oss.

Syv uker tidligere hadde jeg gjennomgått en operasjon som omfattet forsiden av leggmusklene, og jeg slet fortsatt med å gå ordentlig selv. Dermed ble det mannen min som gikk, og gikk og gikk, det meste av natten. Med jevne mellomrom vendte vi tilbake til boksen. Det var vondt å se hesten slik – så sliten og syk. Hun ble liksom så liten, der hun lå.

Lydene i stallen ble vante. Hester som beveget seg rundt, som tygget, gjorde fra seg, sparket borti boksveggene og drakk.

Timene gikk. Klokken passerte to, så tre, så fire… Da klokken var fem, sovnet mannen min av utmattelse på en stol i kroa. Hesten fortsatte å rulle seg. Jeg tok henne med ut igjen, og vi gikk.

Det var mørkt og kaldt, og helt stille.

Jeg tenkte på faren min, som hadde fortalt historien om hvordan han som gutt, flere ganger, måtte hjelpe bonden på nabogården til hytten deres, når fjordingen ble syk. Hesten fikk kolikk, og pappa måtte hjelpe til å holde hesten i gang. Alt dette skjedde en gang tidlig på 1960-tallet.

Fjordingen døde til slutt av kolikk. De fant den i boksen en morgen – død av tarmslyng.

Det tenkte jeg på da jeg gikk der. At den hesten – som så mange andre hester- døde av sykdommen. Og at vi, nesten 60 år senere, fortsatt går for å berge hester med kolikk.

Når dyr blir syke, tror jeg det er flere enn meg som føler seg utilstrekkelige og usikre. Er det jeg gjør bra nok – og er det noe jeg har gjort som har ført til at dette skjedde?

Bildene fra den natten er fortsatt sterk kost for meg. Det ene der andre ser nesten ingenting – men jeg ser mannen i mitt liv som gjør alt han kan for å holde hesten i live, og det andre bildet – der jeg ser en hest som normalt hadde litt for mye fart og krutt i seg etter min mening, være svak og nedbrutt og helt overgitt vår innsats.

Heldigvis gikk det bra med hesten. Men det var en av de lange nettene livet fører med seg. En natt vi alltid kommer til å huske med gru  – og med takknemlighet for at det tross alt gikk bra.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook