Det var en søndag i november. Vi kom sent til stallen fordi vi hadde vært i barnedåp.
Da jeg gikk ut i luftegården for å hente hesten vår, var det mørkt. Jeg så henne ikke ordentlig. Likevel ble det raskt klart at noe var galt. Hesten sjanglet ved siden av meg. Jeg kjente at jeg ble kald. Hva var dette?
– Kolikk, sa de andre som var i stallen.
Vi ringte dyrlegen. Det virket som om det tok en evighet før hun kom. Kolikk hos hest er fryktet av de fleste hesteeiere – og dessverre ikke uvanlig.
Dyrlegen gjorde det hun kunne. Da hun dro, ga hun beskjed: Om hun fortsatte å legge seg ned og rulle seg, måtte vi gå. Hele natten om så var.
Slik ble det.
Les også: Farvel, Stella
Utmattende og skremmende
Vi fikk uvurderlig hjelp av andre på stallen. Stalleieren gikk til sent på natt og leide sammen med oss, og vi fikk mange gode råd. Men det vi begge husker best, er den utmattende og skremmende følelsen av at hestens overlevelse var så sterkt knyttet til vår utholdenhet. Følelsen av at hun kunne dø, dersom vi ga oss.
Hesten ville slett ikke gå. Hun ville legge seg ned. Hun ville rulle seg. Det kunne hun ikke få lov til. Det ville forverre tilstanden.
Mannen min beskrev det som å forsøke å få en full kompis hjem fra byen. En kompis som bare skulle legge seg ned og sove litt. Det er forskjell på å diskutere med en kompis på 80 kilo og en hest på flere hundre kilo.
Syv uker før hesten ble syk hadde jeg gjennomgått en operasjon som omfattet forsiden av leggmusklene. Jeg slet fortsatt med å gå selv. Dermed ble det mannen min som gikk, og gikk og gikk, det meste av natten. Med jevne mellomrom vendte vi tilbake til boksen.
Det var vondt å se hesten slik. Hun som vanligvis var så livlig. Nå var hun så sliten og syk. Hun ble liksom så liten, der hun lå.
Lydene i stallen ble vante. Hester som beveget seg rundt, som tygget, gjorde fra seg, sparket borti boksveggene og drakk.
Les også: Vintereventyr
Samme behandling for 50 år siden
Timene gikk. Klokken passerte to, så tre, så fire. Da klokken var fem, sovnet mannen min av utmattelse på en stol i stallkroa. Hesten fortsatte å rulle seg. Jeg tok henne med ut igjen, og vi gikk.
Det var mørkt, kaldt, og helt stille.
Jeg tenkte på faren min. Som gutt hjalp han, flere ganger, bonden på nabogården til hytten deres, når fjordingen ble syk. Hesten fikk kolikk og pappa måtte hjelpe til å holde hesten i gang.
Det var den eneste medisinen de kunne gi.
Alt dette skjedde en gang tidlig på 1960-tallet.
Fjordingen døde til slutt av kolikk. De fant den i boksen en morgen – død av tarmslyng.
Det tenkte jeg på da jeg gikk der. At den hesten – som så mange andre hester – døde av sykdommen. Og at vi, over 60 år senere, fortsatt går for å berge hester med kolikk.
Les også: Sultet da pengene tok slutt
Avhengig av vår innsats
Når dyr blir syke, tror jeg det er flere enn meg som føler seg utilstrekkelige og usikre. Er det jeg gjør bra nok – og er det noe jeg har gjort som har ført til at dette skjedde?
Bildene fra den natten er fortsatt sterk kost for meg. Det ene der andre ser nesten ingenting – men jeg ser mannen i mitt liv som gjør alt han kan for å holde hesten i live. Det andre bildet er av hesten som ligger i boksen sin. En hest som vanligvis var så full av energi, av kraft og årvåkenhet, var plutselig en annen.
Hun var svak, nedbrutt og helt avhengig av vår innsats.
Det gikk heldigvis bra. Det var en av de lange nettene livet fører med seg. En natt vi alltid kommer til å huske med gru – og med takknemlighet for at det tross alt gikk bra.
Liker du artikkelen? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
