Jeg gråter både lett og ofte. Like lett av fine opplevelser, som av triste. Den filmen som alltid får meg til å gråte – og mest helt i starten, er Hestehviskeren.
Når jeg ser jentene gå til stallen en tidlig vintermorgen, husker jeg hvordan det var. Følelsen av å komme inn i stallen mens det fortsatt var stille og hestene tygget på morgenhøyet. Jeg husker følelsen av å ri i de få timene med klart vinterlys, av hover som fikk det til å knase i issvuller og trommet mot hardpakket snø over broer med iskaldt bekkevann virvlende under oss. Frosten som bet i kinnene, stigbøylene som gjorde beina så kalde. Hester som danset energisk, og vi som lo av de mange krumspringene – plutselige bukkesprang eller hopp til siden. Akkurat som jentene i filmen, sang vi gjerne høyt og falskt, særlig Bjelleklang før jul. Vi galopperte over fine sletter med myk, ny snø mens himmelen ble rosa og oransje og øyenvippene ble hvite av frost.
Les også: Å klappe en hest
Julaften
På julaften sto alle ekstra tidlig opp slik at vi rakk å ri i en lang rekke sammen før de koselige julefilmene kom på TV. Hestene ble pyntet med bjeller og nisseluer og fikk ekstra mange gulrøtter og epler. Vi sang sikkert da også.
I filmen – starten på filmen – skjer det en fryktelig ulykke. Alt det fine og vante, blir plutselig farlig. Heldigvis gikk det bra med oss, de gangene vi havnet i en vanskelig situasjon. Ofte skjer uhell så fort at du først ikke forstår hva som skjedde.
Les også: Et øyeblikk
Vinterdans
Jeg husker en vintermorgen som var så kald at jeg ikke orket å ri med sal. Hesten jeg red var en ung araberhest, spretten, munter og ikke helt trafikksikker. Jeg la et ullpledd over han, festet det med en løsgjord (et slags «belte» som holdt teppet på plass), hoppet opp og la i vei. Han danset sidelengs over veien, og kunne knapt vente på de lange bakkene der han trygt kunne løpe. Det ble en fin og energisk tur, men da vi var nesten tilbake ved stallen kom det en traktor mot oss på den smale, snødekte grusveien. Vanligvis ville jeg tatt hesten til side, ut på jordet, men der var snøen en meter høy. Heldigvis stoppet sjåføren traktoren og slo av motoren. Lettet fikk jeg hesten, som blåste usikkert med neseborene og trippet nervøst, opp på siden av traktoren. Akkurat da startet han motoren igjen. Istedenfor å vente til vi hadde passert.
Les også: En lang natt
Fall og vennskap
Hesten eksploderte i et voldsomt hopp – og vred seg sidelengs ut på jordet. Jeg husker at jeg falt og falt og falt i den myke snøen, og at jeg så opp under magen på hesten og hovene hans, i det han hoppet over meg. Fortumlet kravlet jeg opp og så hesten storme over jordene i retning stallen. Jeg følte meg ganske trygg på at det ville gå bra med hesten. Det var ingen bilveier eller andre hindringer mellom stedet der jeg falt av og stallen. Slukøret tuslet jeg hjemover med hjelmen i hånden. Fem minutter på hest blir gjerne 10-15 minutter til fots – særlig på snøføre der det ikke er brøytet. I den siste bratte bakken fra stallen, kravlet ei av jentene fra stallen på alle fire. Hun var litt yngre enn meg, 10-11 år på den tiden, tror jeg.
–Jeg ble sendt for å lete etter deg, sa hun, og hev etter pusten. Snø i lua og fjeset. Alene på leteekspedisjon.
Vi kravlet og akte tilbake til stallen. Hesten var uskadd og tatt hånd om, og enda en dag i stallen var forbi.
Les også: Sultet da pengene tok slutt
Å leve livet
Filmen går innpå meg, fordi jeg vet at det kunne vært oss. Det kunne skjedd med noen jeg kjenner. Som voksen har jeg dessverre truffet flere som har blitt alvorlig skadet i rideulykker.
Jeg rir ikke lenger i dag, men jeg vet godt hvorfor jeg dro tilbake hver eneste gang og trosset redselen for at neste uhell skulle bli verre.
Fordi alle disse dagene, alle disse opplevelsene var unike. Vi strevde, vi var kalde, noen ganger var alt dritt. Hesten kastet deg av på tur og beit deg under fôringen. Trillebåra som var full av møkk veltet i stallgangen. Neglesprett og frost inntil ryggmargen.
Men mest av alt levde jeg livet fullt ut slik bare en hestegal tenåring kan. Med hester som knegget gjenkjennende og dyttet mulen kjærlig mot kinnet mitt. Med venner som sang Bjelleklang og turer i vintersnø og solnedgang.
Så når jeg gråter til den filmen, er det ikke bare fordi scenen er trist, men like mye fordi jeg husker hvor vidunderlig slike dager var.
Vil du lese mer om dyr og dyrevelferd? Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev.
