Bildet er et illustrasjonsfoto og viser ikke hestene jeg skriver om.
Det var sensommer og jeg var overlykkelig. For første gang i mitt liv hadde jeg en hest på fôr. To dager i uken var den nydelige kaldblodshesten Alcotest «min» hest. Navnet skjemmer ingen, sies det, men Alcotest var langt i fra et passende navn. Han var en veldig hyggelig vallak i sin beste alder. Pelsen hans var lys/gyllen og han hadde hvit man og hale.
Jeg var stolt og glad da jeg fikk stelle den hyggelige hesten, sale han opp og ri ut i Bymarka.
Skubbet og sparket
Dagene med Alcotest startet med at jeg måtte hente han på beite. Der sto han sammen med en flokk andre hester i nydelige bølgende bakker ved Sørem gård i Trondheim.
Det skjedde antagelig en av de første gangene jeg skulle hente han selv. Jeg hadde grime og leietau over skulderen og gikk uredd mot Alcotest som beitet. Han løftet hodet og lot meg spenne på grimen. Jeg strøk han litt over halsen og så var vi på vei tilbake til grinden.
Alcotest gikk pent ved siden av meg da jeg plutselig hørte drønnende hovslag bak meg. Jeg rakk ikke å tenke på hva det betydde, før en annen hest løp mellom meg og Alcotest og skubbet meg unna slik at jeg falt. Alt var bare hover og kaos i noen sekunder. Jeg husker ikke om han sparket meg i det jeg falt, eller om han sparket meg da jeg reiste meg igjen. Rusken, som den digre hesten het, jaget Alcotest tilbake til flokken og jeg haltet ut av beitet med et digert, hesteskoformet blåmerke på låret.
Fortvilet og redd
Det var den kjipe måten å lære at man må forholde seg til alle hestene på et beite, selv om man bare skal ha kontakt med en av dem. Den dagen lærte jeg også at denne flokken hadde en temmelig bestemt leder i Rusken. Det var han, ikke jeg, som bestemte hvor hans flokk skulle være.
Jeg forsøkte å hente Alcotest et par ganger til, men Rusken kom løpende mot meg igjen. Jeg ble både fortvilet og redd. Det hele virket så håpløst. Skulle jeg likevel ikke få være med Alcotest på de tilmålte dagene, mine to dager i uka i himmelen?
Heldigvis fikk jeg snakket med de som jobbet på gården. En av dem kom ut på beitet og holdt Rusken mens jeg hentet Alcotest. Slik løste vi hentingen i ukene som var igjen av beitetiden.
Lærerikt

Jeg har ikke opplevd å bli løpt ned på beite flere ganger. Men jeg lærte å ha stor respekt for hester på beite. Jeg lærte å se nøye på alle hestene når jeg gikk inn på et beite, og jeg tok råd og forsiktighetsregler som stalleiere og rideskolelærere ga meg på alvor.
Noen forslo å alltid ta med en pisk inn på beite. Ikke for å slå med, men for å holde over hodet for å virke større, dersom en hest oppførte seg truende. Eller i verste fall slå i luften med. Den skarpe piskesnerten kunne få en truende hest til å ombestemme seg.
Jeg lærte også å alltid snu hesten med hodet mot grinden før jeg slapp den på beite eller i luftegården. Mange hester sparker ut av ren lykke når de får løpe av gårde. Om hesten står med hodet vendt mot grinden når du slipper, rekker du å komme deg unna mens den snur seg.
Rådet fra mange eksperter på hesters adferd er å la hester gå ute i flokk. Slik kan de få leve ut sitt sosiale liv, og få ut energi og frustrasjoner på beite, fremfor å spare på det til rytteren kommer på.
Hester i flokk
Opplevelsen ble en viktig lærdom om hesters natur og sosiale oppførsel. Rusken så meg som en inntrenger som stjal en i flokken hans. Selv om jeg har stor respekt for hester (og kyr og andre store dyr) på beite, gir det meg stor glede å se hester sammen i flokk. En stripe av hester i alle farger, størrelser og fasonger som plutselig bryter ut i galopp og freser rundt i ren glede. Hester som står nese mot hale og vifter bort hverandres fluer. Lederen som tålmodig står og holder vakt mens flokken sover.
De gjør det instinktene deres forteller dem er riktig, og så må vi være smidige i våre løsninger slik at vi kan leve godt sammen.
Andre artikler om hester:
Hester som går ute i flokk forstår tegn fra mennesker bedre
Er langvarig forhold mellom hest og eier gjør hesten tryggere