Linda Krokstad og Anita Fossdal i Dyrebeskyttelsen Norge Sør–Trøndelag foran døra til det nye hjelpesenteret i Trondheim. Foto: Merethe Kvam
Ofte tenker man ikke over hvor mye arbeid som ligger bak for at en hjelpeorganisasjon skal være i stand til å redde hjemløse og skadde dyr. Men hjelpeorganisasjonene trenger penger. De trenger et sted å hjelpe dyrene. I tillegg trenger de folk til å hjelpe, folk til å holde orden på økonomien, pusse opp hus og til å kjøre katter til dyrlege. De trenger også hjelp til å markedsføre arrangementer og ta vare på medlemmer – for å nevne noe.
Lerkendalsminde
Et sted å utføre alle disse oppgavene har stor betydning. Dyrebeskyttelsen Norge Sør-Trøndelag (DNST) har i mange år hatt hjelpebrakker til katter på Sluppen i Trondheim.
Styremøter har foregått hjemme hos styremedlemmer eller på den daglige arbeidsplassen til styrets medlemmer. Andre møter har foregått blant annet på restauranter, stands og brakka på Sluppen.
Nå ser de frem til å flytte all aktivitet inn i det nye, gamle huset, som de skal leie av Stiftelsen Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn.
Eiendommen var opprinnelig et småbruk som ble skilt ut fra Lerkendal gård i 1876. Det består av et bolighus, en låve og en tomt på 1.6 mål. Fra gammelt av het eiendommen Lerkendalsminde, eller bare «Minde». Både huset og låven er i verneklasse B. Det vil si at eksteriøret må bevares slik det er. Hagen har også et visst vern. Nettopp det tror de er årsaken til at en frivillig organisasjon kunne vinne budrunden på en så sentral og ettertraktet eiendom.
Har lett etter passende eiendom i flere år
– I mange år har det vært en målsetning å ha et større hjelpesenter. Et viktig kriteria var at det måtte være sentralt. Studenter er en viktig andel av våre frivillige. Mange av våre frivillige bruker buss, sykler, eller de går, sier Anita Fossdal. Hun er tidligere leder for begge organisasjonene og nå frivillig for den nyopprettede Husgruppa.
Det er viktig for dem å få et godt forhold til naboene. Tidligere i vår inviterte de dem derfor på kaffe. Da fikk de også muligheten til å fortelle om planene for hjelpesenteret.
– Ikke alle vet at vi driver veldig støyfritt. Vi har ikke hunder her. Det er stille, sier Fossdal.
De håper og tror at hjelpesenteret vil bidra positivt til nabolaget.
Kattene prioriteres
Planen er å få flyttet kattene fra brakkene på Sluppen og til hjelpesenteret i løpet av 2023. Dermed er det rommene kattene skal være i som prioriteres først. Stuer og soverom i første etasje skal bli flere rom og isolat til kattene. Kjøkkenet skal brukes som vaskerom. I andre etasje har de kjøkken og oppholdsrom til frivillige, og et kontor som skal brukes til møter og eventuelt kurs.
Hele eiendommen er sikret med alarm og videoovervåkning.
– Trenger flere frivillige
Et hjelpesenter av denne størrelsen krever hardt arbeid – og frivillig innsats av personer med ulik kompetanse.
– Vi trenger flere frivillige. Alle som kan bidra med kunnskap og kapasitet er hjertelig velkommen. Å være frivillig gir mye tilbake. Du møter andre og det føles verdifullt, sier Linda Wanessa Krokstad, som er nestleder i Dyrebeskyttelsen Norge Sør-Trøndelag og Stiftelsen Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn.
– Det er også fint å bidra til å ta vare på en liten del av Trondheims historie. Nå får mange flere muligheten til å besøke eiendommen og til å hjelpe dyrene. Hvis du synes det er gøy å sette i stand gamle hus og låver, kom gjerne hit, sier Fossdal.
På markedet for første gang
Da eiendommen ble lagt ut for salg, var det første gang den var ute på det åpne markedet.
– Den har vært i familien Bergs eie siden den ble bygget i 1876. Selgerne var et eldre ektepar. De virket glade for at vi kjøpte eiendommen og for at det skal brukes til noe meningsfullt, sier Krokstad.
Mange muligheter
Det nye hjelpehuset gir flere muligheter. Kanskje kan fremtidige loppemarked holdes på låven, fremfor på skoler i området. Kanskje kan man utvide organisasjonen og få inn flere som ønsker å bidra med noe annet enn de rent praktiske oppgavene.
Administrasjon, politisk påvirkning og markedsføring er blant områdene de håper å kunne bruke mer tid på.
– For studenter kan frivillig arbeid gi viktig praksis. De kan bruke av kompetansen sin til å lage for eksempel markedsføringskampanjer og bygge sin egen CV, sier Fossdal.
Skal være praktisk
Men før hjelpesenteret kan fylles med katter i nød og andre viktige oppgaver, er det mye som skal gjøres. Første steg er å søke om bruksendring av eiendommen. Her gjenstår en siste avklaring fra Byantikvaren på om de får tillatelse til å bygge en liten luftegård.
Selve arbeidet starter med klargjøring av katterommene. Vegger og gulv må kles med materialer som beskytter gammelt treverk og er lett å vaske. Et ventilasjonsanlegg må også på plass.
For hjelpesenteret er først og fremst et sted der dyr i nød kan få hjelp.
– Hjelpesenteret skal drives etter alle relevante forskrifter og på en mest mulig praktisk måte. Det skal være lett å holde det rent og i orden, sier Fossdal.
– Å se hva som er mest hensiktsmessig er en jobb i seg selv. Mange av rutinene vi har i dag må gjøres om når vi flytter, sier Krokstad.
– Vi trenger hjelp til alt
Et eksempel på et nytt behov, er snøbrøyting. Et kraftig snøfall kan fort gi flere timer med snømåking, dersom en spade er det eneste redskapet man har.
– Vi tar imot alt av hjelp og sponsing, fra hvitevarer til utstyr til hagearbeid. Vi trenger hjelp til alt, sier Krokstad.
Ingen av de som jobber for organisasjonen får i dag betalt for arbeidet. De er vanlige folk med jobb og familie som også krever sitt, studenter, pensjonister eller uføre som bruker gode dager til å gjøre noe som gir verdi.
– Mange får mye igjen fra bare det å være med dyr. Noen er med for å treffe andre mennesker. Andre er her for å slippe å møte andre. Alle er velkomne hit, sier Krokstad.
Lønn
Lønn for strevet er å se dyrene det går bra med. Den livredde, syke katten som ble fanget inn i en kattekoloni, og som noen måneder senere ligger trygg og tillitsfull og maler på et fang. Fresende, morløse kattunger som flaskes opp på morsmelkerstatning og lærer at mennesker kan være trygge baser.
Og et hjelpesenter som skal vokse ut av et gammelt småbruk og blomstre i en ærverdig, gammel hage på Lerkendal.
Dyrebeskyttelsen Norge Sør–Trøndelag
Dyrebeskyttelsen Norge Sør-Trøndelag består av 405 medlemmer. I tillegg kommer frivillige som ikke er medlemmer.
I 2022 tok foreningen seg av 222 dyr som trengte hjelp. Dette var i hovedsak katter, men også to kaniner og en rotte ble bragt inn. 111 katter og tre kaniner ble omplassert, og foreningen tok imot omtrent 46 henvendelser i uken.
Nettsidene deres finner du her.
Huset ble kjøpt av Stiftelsen Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn, som er en langvarig støttespiller for Dyrebeskyttelsen Norges Sør-Trøndelag.
Stiftelsen Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn er den formelle eier av eiendommen, og skal leie den ut til driftsorganisasjonen Dyrebeskyttelsen Norge Sør-Trøndelag. Dette er en selvstendig organisasjon, men er sterkt knyttet til Stiftelsen Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn gjennom vedtektene. Det er samme styre i begge organisasjonene.
Les også:
Ble kastet ut da han ikke var liten og søt lenger
