Foto: Jørgen Kvam
Dagen er grå av regn, bakken er delvis frosset og delvis gjørmehull man plumper ned i. Selv henger jeg som et slips etter Marie Berntsen og hunden Leo, en jaktlabrador på fem år. De er på sporet – men dette er trening og ledetrådene fører ikke til et menneske i nød denne gangen. Leo startet søket like ved parkeringsplassen i et skogsområde ved Jonsvannet i Trondheim. Allerede før Berntsen dro hjemmefra, da hun begynte å snakke om jobb og trening, og dro frem utstyret som gjør at Leo skjønner hva de skal, har han vært klar.
Nå skyter han ut fra parkeringsplassen, plukker opp sporet i en bekk, og farer oppover bakker, mellom trær og over falne trestammer. Langlinen henger etter han, og hundefører Berntsen i den. Av og til må Leo snu og plukke opp sporet på nytt. Det er flere måneder siden sist han søkte i myr og våtmark. Ulikt underlag gir forskjellige utfordringer. Alt må øves på.
-Jeg kan for eksempel bli veldig nervøs før en test vi skal gjøre. Derfor har vi trent Leo slik at det ikke skal påvirke han, sier Berntsen.
Frivillig, ulønnet arbeid
Norske Redningshunder (NRH) er en frivillig, humanitær redningsorganisasjon. Hund og hundefører jobber for å lete etter savnede og redde liv. Det er ulønnet arbeid. Utstyr, reise og andre kostnader betaler hver enkelt i hovedsak selv.
Norske Redningshunder samarbeider med politiet, Røde Kors og andre involverte i søk etter savnede. Organisasjonen ble stiftet i 1956 og dekker i dag hele landet. De siste årene har organisasjonen deltatt på omtrent 500 redningsaksjoner i året.
I Trøndelag er det fem ulike lag som trener sammen. I dag følger vi Trondheimslaget.
Tar to til tre år å utdanne en redningshund
Marie Berntsen og Leo startet treningen og veien mot å bli en fullbåren ekvipasje i Norske Redningshunder i 2019. Denne sommeren håper de å bli godkjent.
-Vanligvis tar det to til tre år å utdanne en søkshund, men jeg har fått barn i denne perioden. Da ble det en pause i treningen. Livet skjer, sier Berntsen, som er utdannet sykepleier.
Meldingsformer
Noen hundre meter unna området Leo søker i, jobber en annen søkshund med en annen oppgave. Border Collien Ask trener på å søke opp mennesker som har gjemt seg i ulendt terreng. Når han finner personen han søker etter, skal han vise dette ved å bite i et såkalt bringkobbel, en lærsylinder som er festet til halsbåndet. Alle redningshundene har seler med navnet sitt, telefonnummeret til eieren, GPS, NRH, og innskriften elev – for de som er det.
Ask løper uten line. Hundeføreren blir stående på stedet han sendte hunden ut ifra.
-Vi trener hundene til å varsle på to ulike måter. Enten med bringkobbel, der hunden kommer tilbake med et kobbel i munnen, eller ved «halsing», altså at den bjeffer av full kraft når den gjør et funn, sier Berntsen.
Etter noen runder uten funn, kommer Ask i full fart tilbake til hundeføreren. Denne gangen har han bringkobbelet i munnen, og damen som gjemte seg i en dolp og var målet for søket, kan krype frem fra det våte gjemmestedet.
Å være hundefører er lagarbeid
Arbeidet med å få frem gode søkshunder er i aller høyeste grad et lagarbeid. Alle på laget jobber for at alle hundene og hundeførerne skal bli best mulig. Spor skal legges ut, personer – helst bør det være ulike personer fra gang til gang, skal gjemme seg og siden finnes. Hundene får godbiter og ros av menneskene de finner i skogen. Treningen flyttes fra gang til gang, for når det virkelige arbeidet starter, er det nye steder og ulikt terreng det søkes i.
Må like å være ute og ha omsorg for andre
-Jeg begynte med dette fordi jeg har lyst til å bruke hunden og mine egne kunnskaper til å hjelpe andre. Dessuten elsker jeg å være ute i naturen, uansett vær og årstid, sier Berntsen.
Det er en viktig egenskap å ha. Treningen – og siden søkene – foregår i all slags vær og øktene kan være lange. To ettermiddager i uken trener de sammen i to og en halv time per økt. På søndagene trener de gjerne i fire til seks timer. I tillegg trener alle hundene sine selv hver dag.
-Alle kan bli hundeførere om man er åpen for å lære nye ting og ønsker å holde seg i god form. Men man må ha lyst til å hjelpe andre, man må like å være ute i snøen eller ligge i søla, å bli slikket i ansiktet av en hund, og man må tåle å bli kald, sier Berntsen.
Viktige egenskaper hos redningshunder:
Hunder av alle raser som er godkjente i Norge kan få prøve seg på utdanningen. Men i likhet med hundeføreren, bør den ha visse egenskaper.
-Den må ha bruksegenskaper, godt lynne, være villig til å jobbe for føreren, og synes at belønning er kult, sier Berntsen.
En redningshund må tåle å være ute i all slags vær, den må være mentalt sterk og trygg på fremmede mennesker. Den må også kunne jobbe fysisk og mentalt over tid, og klare å ta seg frem i ulendt terreng.
Hunderaser som ofte egner seg inkluderer Labrador, Schæfer, Golden Retriever og Border Collie.
-Hundene elsker treningen
Treningen bygger på hundenes naturlige søkeegenskaper og legges opp slik at hunden får erfaring i å bruke nesen til å lukte mennesker.
-Hundene elsker denne treningen. De vet ikke at de gjør det for en god sak. De får tid sammen med hundeføreren, pølse i skogen, og de møter masse folk, sier Berntsen.
Hundeføreren lærer å trene hunden, førstehjelp, samband, orientering og å overleve ute.
Ulike disipliner redningshunder utdannes til:
Når Leo og Marie skal opp til eksamen til sommeren, er målet at Leo skal bli godkjent innen ettersøking – altså at han kan søke opp savnede mennesker i skog og barmark.
Andre disipliner hunder i organisasjonen kan bli godkjente innen er lavine – søk i skred, og katastrofesøk – søk ved naturkatastrofer og i ruiner.
Norske Redningshunder har i dag 300 godkjente hundeekvipasjer. De er klare til å rykke ut uansett tid på døgnet, 365 dager i året. Når ettersøkshunder blir kalt ut på oppdrag er de savnede oftest demente, jegere eller bærplukkere, eller suicidale.
Berntsen og Leo er ennå ikke godkjente, men Berntsen har kommet så langt i utdanningen at hun følger godkjente ekvipasjer i søk.
-Da lærer jeg mer om hvordan de søker og tenker, hvordan de legger opp en handlingsplan om de finner noen, og hvordan det tverrfaglige samarbeidet foregår, sier hun.
Spor og hjerteleker
Når Leo følger sporene som er lagt ut til han denne grå torsdagen i april, er det lite tid til prat. Myra skvulper rundt skoene, små greiner pisker i ansiktet, og brått må Berntsen holde igjen – Leo kan lett hoppe ned en kant på en meter, men vi mennesker må se hvor vi setter beina.
-Gikk hun virkelig ned denne bratte bakken? mumler Berntsen om hun som la opp sporet. Kanskje Leo tok feil? Men nei da, brått står Leo der med hjerteleken og ballen som markerer målet for reisen. Halen svinger så hele kroppen beveger seg, Berntsen jubler og skryter og Leo løper for å fange leken som blir kastet inn blant trærne.
I fremtiden vil sporene han følger være ramme alvor. For mennesket han søker etter, kan kunnskapen og erfaringen han og hundeføreren har, utgjøre forskjellen mellom liv eller død. Men her, mellom mørke grantrær i silende regn, er det rett og slett det gøyeste Leo vet.
Vil du lese flere artikler om dyr? Abonner på vårt nyhetsbrev!
Les også:
- Nettsidene til Norske Redningshunder
- Hund i coaching: Møter folk med glede og vennlighet
- Hunden reddet meg
- Hund i skolen: Slik kan hunder bidra til en bedre skoledag
- Besøksvenn med hund: Lise og Shabonee sprer glede
