Dyr og folk

Hei der! Hvor bor du?

Det var lett å se at hunden hadde kommet bort fra eierne. Den sto bare der og hang med hodet. Tydelig utilpass, glemt. Men hva med kattene på hjørnet – var de forlatt? Hadde de gått seg bort, eller glemt veien hjem?

Hver gang vi passerte området, var det fullt av katter der. Men nå som jeg omsider hadde med et ordentlig kamera, var de ikke å se.
Vi bestemte oss for å vente i noen minutter. Kanskje var de her likevel?

Plutselig stikker et hode opp fra skråningen. En rødbrannet katt med grønne øyne ser vaktsomt på oss. Hva vil dere? Er dere farlige folk? Spør den.
Heldigvis hadde vi valgt linse til kameraet med tanke på at kattene sannsynligvis ikke ville la oss komme for nært. Langsomt snek vi oss nærmere.

Les også: En katt med tre bein

Etter å ha betraktet oss en stund, virket katten litt mindre redd, og den turte til slutt å legge seg på sin faste plass under palmetreet. Noen minutter senere kom en sort og hvit katt snikende. Den stoppet ved hjørnet av skuret, iakttok oss med store gule øyne. Nysgjerrig og nervøs, men mest nysgjerrig. Like etter kom en kremfarget katt. Bestemt i stegene, men nøye med å holde avstand til oss. Hanene nærmet seg også, stilte seg opp bak kattene, slik vi har sett dem gjøre før.

Så var det verdt turen med det svære, tunge kameraet likevel. Vi var forsiktige når vi kretset rundt dem. Aldri brå i bevegelsene. Ikke for raske. Vi snakket lavt og rolig med hverandre, og med kattene.

Plutselig hørte vi høye mjau på den andre siden av veien. En skilpaddefarget katt kom løpende. Hektisk, opprørt. Var det folk der? Hadde den gått glipp av noe? Den løp bort til sønnen min, sulten på kos og nærhet. Malte høyt, gned seg inntil leggene hans.
Jeg så på den og lurte: Har den et hjem? Har noen av de andre et hjem? Et par av kattene er jeg nokså sikker på – de kan ikke bo noe sted. De har for mange sår, for opprevne ører. De er for tynne, og for møkkete. Men de andre? De som ikke er så tynne, så istykkerslitte, hva med dem?

Les også: Søte kattunger

Tidligere samme morgen regnet det. Himmelen var tung og grå, men luften var frisk, ren og ny. Lyra, vår lille Cavalier, kan ikke fordra regn, så morgenturen skulle bare være en kort tur i nærområdet. I gaten bak huset vi bor i, passerte vi en hund. Først da jeg hadde gått forbi, gikk det opp for meg at den var alene. Vi gikk tilbake. Lyra, noe motvillig, da hun forsto at vi skulle bort til den fremmede. Alle portene var høye og tette, og alle hagene var bak digre gjerder. Det var bare oss der. Meg, Lyra og den fremmede hunden. En mellomstor, gul hund som logret forsiktig.

Jeg tenkte på den gangen Lyra forsvant fra oss, og hvor fortvilet jeg hadde vært da. På bilene som kjørte fort på motorveien nedenfor huset. På folk som ikke er glad i, eller snille mot, dyr. Denne hunden var alene, og den skulle ikke være det. Men den var i godt hold, og i halsbåndet hang det en metallplate. Forsiktig nærmet vi oss den fremmede. Snakket til den med mild stemme, strøk den lett langs sidene. Den virket ikke utilpass, eller redd. Jeg snudde på metallplaten, tenkte at vi kunne løse saken kjapt. Men platen var tom. Det var bare pynt.

Hva skulle jeg gjøre? Ta den med meg hjem, dra til dyrlegen og sjekke om den hadde chip, legge ut bilder på Facebook-gruppene for hunder som var savnet eller funnet? Ja, men så da, om den ikke hadde chip, om ingen kom og hentet den? Vi skulle jo hjem om noen dager. Måtte jeg i så fall ringe den fryktede kennelen «la perrera» som dyrevernerne her i Spania grøsset av? «For guds skyld, ikke ta dem dit», leser jeg ofte at de skriver i tråder om dyr som er funnet.

Les også: Bakgårdskatt

Alle disse tankene kom fort og snublende. Visst skulle jeg hjelpe hunden. Jeg skulle ikke gå i fra den. Det var da jeg la merke til at den sto veldig bestemt mellom to porter. Kanskje bodde den i et av de to husene? Jeg ringte på dørklokkene ved begge portene, og håpet at de som svarte kunne snakke engelsk. Om de ikke gjorde det, husket jeg da nok spanske ord til å si at jeg hadde funnet en hund?

Ingen svarte. Kameraene slo seg på. Kanskje så de noen de ikke kjente, og unnlot å svare. Hva vet jeg.
Jeg så på de to husene. Det ene var særdeles minimalistisk. Det jeg så av det, var kun blanke flater. Ikke et møbel, ikke en plante. Kunne det være et hus for en hund?
Det andre så jeg mindre av, men jeg hørte en radio, og langt borte noen som sang falskt. Enda en gang ringte jeg på.

Til slutt gikk porten opp, og hunden løp lykkelig inn. En kvinne, som åpenbart ikke hadde sett hunden, så spørrende på meg. Jeg fikk forklart hva som hadde hendt (på engelsk, heldigvis!), og hun ble både glad og opprørt på samme tid. Glad for at hunden var trygg, opprørt over de som hadde sluppet hunden ut.

Da vi gikk videre var jeg inderlig glad jeg også. Tenk om jeg hadde dratt hunden med meg hjem, og i ytterste fall til kennelen, når den faktisk bodde her!

Kattene smøg seg nærmere. De var mer avslappede nå. To av dem jaktet et langt strå som sønnen min lokket dem med. Den gule poserte villig for kameraet. Skiftet positur, rullet seg, kvesset klør, så forførende mot linsen, kysset en annen katt.
Da vi til slutt gikk derfra, var det med flere hundre bilder på minnekortet. Men til tross for at vi hadde vært der så lenge, føler jeg meg fortsatt usikker på om de er hjemløse – eller ikke.

I fjor lå en av de sky kattene i en katteseng i det samme skogholtet. Ved siden av den sto det en tom matskål. Var den forlatt der, med en skål og en seng? En slik skjebne er ikke uvanlig, verken i Norge eller i andre land. Katten blir for brysom, og den blir kjørt bort. Forlatt.

Eller var det noen som forsøkte å fange den, noen som ville gi den et hjem, som hadde satt ut sengen og maten? Det fant vi ikke noe svar på.

Les også: Dyrene i mitt liv

Det er så innlysende at en hund er på ville veier, når den står ensom og alene i en regnvåt gate en tidlig morgen. Men kattene, de sitter der med sine hemmeligheter.
Går de hjem etter å ha hengt sammen i noen timer? Får de stell, får de mat og omsorg?
-Hvor bor du, lille venn, spør jeg.
Katten maler og stryker seg inntil meg. Jeg får ikke svar, men når jeg ser de såre øynene til den røde katten som fortsatt gjemmer seg, så vet jeg at den er alene. Når jeg passerer den skilpaddefargede, eldre katten med sår og hakk i ørene, så vet jeg at den er alene.
Men den er tam nok til at jeg har vanskelig for å tro at den alltid har vært det.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook

Siste artikler