I skogkanten, ved La Cala de Mijas i Spania, kommer vi inn i et øde område med lagerbygg, høye gjerder og bak dem – brakker som er satt sammen. Det er varmt og stille når vi kommer frem til porten. En minneplakett er festet høyt oppe på gjerdet. Plaketten viser grunnleggerne, belgiske Fabienne Paques og mannen hennes, belgiske Ton van den Broek. De drev redningssenteret Animal Care España (ACE) sammen. Så ble Ton syk. Et og et halvt år senere døde han av kreft. Fabienne mistet sitt livs kjærlighet, men livsverket deres – ACE – er fullt av liv.

Vi trykker inn ringeklokken. Straks brytes stillheten av et kor av gjøende hunder. Fra mørk, dyp bjeffing fra store mastiffer, til lyse, små chihuahua-bjeff. Vi venter. Bjeffingen avtar. Etter noen minutter ringer vi på en gang til – og slipper løs koret igjen.

En vennlig kvinne med rødbrunt hår kommer til døren. Vi forklarer at vi har en intervjuavtale med Fabienne Paques.

– Beklager, sier Veerle Debeurme, som kvinnen heter. – Fabienne måtte ut på et hasteoppdrag.

En rekke hunder måtte hentes umiddelbart. Slik er hverdagen her – avtaler er viktige, men ingenting er viktigere enn hundene.

De får kanskje bare én sjanse.

466 hunder og nær 200 katter

Debeurme viser oss inn i kennelområdet. Det er delt inn i ulike nivåer med bur og luftegårder. – Vanligvis har vi 350 til 360 hunder her til enhver tid, forklarer Debeurme.

Denne dagen har ACE 466 hunder inne – enten i redningssenteret eller i fosterhjem– pluss de 20 til 25 hundene som Fabienne henter mens vi snakker. Og i kattekennelen er det nesten 200 katter  – alle på jakt etter et nytt hjem.

– Behovet for hjelp er stort. Vi kunne lett tatt inn 20 hunder om dagen. Men det har vi ikke kapasitet til, forklarer Debeurme.

Annonse

Får nye hjem i andre land

ACE ble startet i 1999. Siden har de omplassert mer enn 33 000 hunder. Etter at folk begynte å dumpe katter foran porten deres, har de og omplassert 8000 katter. Hvert år blir omtrent 1000 hunder omplassert. De fleste blir fraktet til andre land, særlig til Belgia og Nederland, men også til Danmark, Canada, Storbritannia og Finland. I disse landene jobber frivillige for organisasjonen med å finne nye hjem til hundene og kattene. De treffer mulige nye eiere personlig, og sjekker om hjemmene passer til hunden de ønsker seg. Skal man ha en stor og aktiv hund, trenger man gjerne mer plass enn om man ønsker seg en mindre hund. Nettsiden til ACE og sosiale medier er viktige for å nå ut til mulige nye eiere, og for å få donasjoner til arbeidet.

Når hundene kommer til ACE er de i karantene i to til tre uker. De blir sjekket av veterinær og får vaksiner, markkur, pelsstell, chip og annen nødvendig behandling.

Deretter blir hundene sosialisert og trent av frivillige.

– Noen av hundene har aldri gått i bånd før, og noen er ikke vant til å bli tatt på. Her får de kjærlighet og tålmodig opplæring, sier Debeurme.

Hver tredje uke blir kjører bilene ut, fulle av transportbur med rundt 50 hunder og katter som fraktes til omplassering i andre land.

– Noen hunder er lettere å omplassere enn andre. Små hunder og eldre hunder er lettere å omplassere enn store hunder. Mange av de som adopterer er eldre mennesker. De ønsker seg gjerne en hund som ikke krever så mye, sier Debeurme.

Ventelister med hunder

– Får dere mange hunder via politiet?

– Politiet er stort sett forpliktet til å ta med hundene til perreraen, som er støttet av det offentlige. Der blir hundene avlivet etter en viss tid. Før var det ti dager, nå går det litt lenger tid, sier Debeurme.

– Hva slags hunder tar dere inn?

– Alle slags hunder. Hunder som har blitt forlatt, gatehunder, og hunder som eierne ikke vil ha lenger. Vi har en venteliste med hunder som eierne ikke vil ha lenger. Av og til får vi også hunder gjennom dyrepolitiet i Spania (Seprona), sier Debeurme.

Chief var sperret inne i et lite rom

Vi passerer ulike områder med porter imellom. Langs en vei, mellom et kennelområde og et annet, er det store stabler med reisebur i ulike størrelser. En grønn presenning henger ved siden av veien. Debeurme bøyer seg ned og løfter presenningen litt til side. Under ligger en stor gulbrun hund og logrer.

– Dette er Chief. Han liker å ligge her. Han er åtte år gammel. Tennene hans er veldig ødelagte. Han var sperret inne i et rom i mange år, og brukte tennene for å prøve å komme seg ut, forklarer hun.

Vi spør mer om Chief og får se bilder fra da de hentet ham. I et skittent rom, fullt av søppel, avføring, gamle hageredskap, fiskestenger – et rom uten vinduer – levde Chief i flere år. Så kom han hit, og nå har han fått et hjem som han snart skal reise til. Vi håper Chief får mange gode år i sitt nye hjem.

I en brakke, under en aircondition ligger to store hunder – Mamita og Nonna. Mor og datter. De store, snille hundene er avhengige av hverandre og derfor ikke så enkle å adoptere bort. De trenger en eier som har tid og plass til to snille kjemper.

Fabienne ankommer

Like etter ankommer Fabienne og vi blir vist inn til kontoret. Utenfor kontoret henger enda flere kontaktsøkende hunder. To av hundene, en mops og en cavalier king charles spaniel, er de heldige utvalgte som får bli med inn på kontoret denne dagen. Veggene er dekket av fotografier av hunder Fabienne har hatt selv, og av store malerier av hunder med kongekroner. De to kontorhundene er raskt oppe på skrivebordet. Mopsen stiller seg oppå skriveblokken min og gir meg et kyss.

– Da vi fikk henne, for et par måneder siden, var hun redd for alt. Hun bjeffet hele tiden, smiler Fabienne. For hunden som står på skriveblokken, fremstår som trygg, glad og veldig sosial.

Valpefabrikken

– Hva skjedde i dag? spør vi.

– Det var en valpefabrikk som hadde 80 hunder de ville kvitte seg med. De la ut en annonse på Facebook. De har disse hundene kun for å tjene penger på dem. De tar gjerne 2000 Euro for en valp. Hos oss koster det 400 Euro. Da får du en hund som er ferdig vaksinert og chippet. Flere av hundene i valpefabrikken var i veldig dårlig forfatning. Hundene vi tok med oss var voksne. Det var de som trengte det mest. De var tynne og forkomne. En av dem manglet halvparten av den ene foten, sier Fabienne.

Like etter peker hun ut av vinduet. Der går en av de frivillige med en tralle med bur med nye hunder. De er tynne, skitne og engstelige.

– Så lenge du elsker det du gjør, er det greit

Hverdagen i kennelen er hektisk – og kostbar. Driften av ACE koster 35 000 til 40 000 Euro i måneden.

– I forrige uke var vi helt tomme for mat. Da dro vi ut på en dyrebutikk i nærheten og leverte ut lapper til kunder der vi ba om donasjoner i form av mat. Den dagen fikk vi 500 kilo hundemat, sier Fabienne.

– Det er donasjoner som driver dette stedet og det er mye jobb – både fysisk arbeid og organisering. Men så lenge du elsker det du gjør, er det greit, sier hun.

Sprer kunnskap

Organisasjonen gjør mer enn å redde og omplassere hunder og katter. De jobber også med å spre kunnskap om mishandling av dyr i Spania – og kunnskap om riktig behandling av dyr. Deriblant viktigheten av sterilisering og kastrering av hunder og katter.

– Dette stedet er en dyrekirkegård

Fabienne som nå er 61 år er fra Belgia. Foreldrene hennes hadde et hus i La Cala de Mijas, så hun har hatt en tilknytning til stedet siden barneårene.

– Den gangen hadde jeg aldri hørt om killing stations (perrera). Men en dame tok meg med til kennelen vi er i nå. Den gangen var det en slik perrera. Hver fredag drepte de hundene og dumpet dem i store massegraver. De ville ikke at noen skulle se hva som foregikk. Hele området er en dyrekirkegård, full av nedgravde, døde hunder. Når en grav var full, gravde de en ny. Og lukten her inne, lukten av død, den glemmer jeg aldri. Jeg bestemte meg for at jeg ville endre dette, sier Fabienne.

Det begynte med at Fabienne og Dirk fikk leie en liten del av kennelen. Der tok de til seg hjemløse hunder som fikk omsorg, kjærlighet og en ny sjanse. Dirk tok polaroidbilder som han fikk hjelp med å spre av turister og bekjente i Belgia og Nederland. Så fikk den første hunden et nytt hjem. Og så en til. Og enda en. Andre hundeelskere fikk høre hva de drev med og tilbød seg å hjelpe til. De måtte leie større områder av kennelen. Og endelig, i 2008, spurte eieren av perreraen om de ville overta.

– Jeg ville ikke ta over en kill station. Jeg ville redde dem.

– Jeg sa nei. Jeg ville ikke ta over en kill station. Jeg ville redde dem. Før den tid hadde jeg betalt mye for hver av hundene jeg hadde reddet. Nå tok jeg over for å redde dyr. Gradvis bygde vi opp både kennelen og organisasjonen. Den spanske staten subsidierer perreraene, men ikke organisasjoner som har en «no kill policy». Perreraen i Fuengirola fikk nylig en million Euro for drift i fire år. Vi får ingenting, sier Fabienne.

Når ACE redder en hund fra en perrera, må de betale rundt 100 Euro for hunden – noen ganger mer, noen ganger mindre.

Mange ansatte og frivillige

Fabienne og Veerle er slett ikke alene om driften. Totalt er det 16 ansatte ved ACE, seks dyrleger er knyttet til organisasjonen og 30 frivillige. I tillegg kommer frivillige i de ulike landene som hundene blir sendt til.

– Først legger du ikke merke til at organisasjonen vokser eller hvor mye du jobber. Det er så mange liv som har vært innom i årenes løp, sier Fabienne.

Mennesker kan skape farlige situasjoner

Det hender at det oppstår farlige situasjoner. De er knyttet til mennesker, ikke hunder.

– Når dyrevernsorganisasjoner henter hunder fra eiere som kan være farlige, reiser vi gjerne langt. Det er for å unngå konfrontasjoner. Men om politiet kommer med en hund som de har tatt fra en hjemløs eller en person med narkotikaproblemer, blir vi de slemme folkene. Det er ikke så gøy, men vi gjør det for hundene, sier hun.

I Spania blir jakthunder – galgos og podencos – regnet som verktøy og ikke omfattet av lover om dyrevern. Disse hunderasene blir ofte behandlet særlig dårlig.

– Noen ganger får vi inn en jakthund som har chip, men vi ser at den har blitt så dårlig behandlet at vi ikke vil gi den tilbake. Da er det gjerne en lang prosess for å få dem skrevet over til oss, sier hun.

Mange spanske hunder har vært en gave til et barn

Med så mange hunder som har lidd så mye, spør vi om det kan oppstå farlige situasjoner med hundene.

– Svært få av hundene er farlige for mennesker, men vi har hunder som ikke går godt overens med andre hunder. De fleste spanske hunder er snille. Noen er redde til å begynne med, men de får masse kos, kjærlighet, tålmodighet og hjelp, slik at de blir trygge, sier Fabienne.

Hun forklarer at de fleste av hundene er særlig glade i barn.

– 95 prosent av hundene som er her har begynt livet sammen med barn. De var gjerne en gave til et barn. Barna har vært snille med hundene, men når hunden vokser til og begynner å tisse eller gjøre fra seg, blir foreldrene irriterte. Da vil de ikke ha hund lenger, sier Fabienne.

Bruker hele dagen på dyrene

– Hvordan er en typisk dag for deg?

– Jeg har 20 hunder og flere katter hjemme også som trenger stell. Jeg står opp klokken syv og vasker til ni der, og lager mat til mine egne dyr. Deretter drar jeg hit og jobber hele dagen. På kvelden drar jeg hjem og steller mine egne dyr igjen. Av og til har jeg besøk om kvelden. Ellers jobber jeg, sier Fabienne.

Mistet sitt livs store kjærlighet

Det er to år siden hun mistet mannen sin. Han døde av lungekreft.

– Vi gjorde alt sammen. Først drev vi en forretning sammen i Belgia. Så solgte vi den og investerte i eiendom her i Spania. Deretter bygde vi ACE sammen. Han var som meg. Han elsket dyr, sier hun.

– Hva betyr ACE og arbeidet med disse hundene for deg?

– Det betyr alt. De er barna mine. Vi kunne ikke få barn. Vi prøvde lenge og gikk gjennom mange tunge perioder. Så begynte vi med dette og hadde plutselig 500 barn, sier Fabienne.

Vil du hjelpe ACE? Det kan du gjøre her.

https://ace-charity.org/en/

Animal Care España/Spaanse Honden In Nood (ACE/SHIN)

• Etablert i 1999
• Startet av Fabienne Paques
• Har reddet mer enn 33 000 hunder og åtte tusen katter
• Befinner seg i La Cala de Mijas i Spania
• Har underavdelinger i Belgia og Nederland
• Sender også hunder til andre land i Europa og til Canada

Vil du lese flere nyhetssaker som denne? Abonner på vårt nyhetsbrev: Meld deg på her!

Vanskelig å innføre til Norge

Vær oppmerksom på at kravene for innførsel av gatehunder er svært strenge i Norge. Ifølge Mattilsynet er kravet for innførsel av tidligere gatehund/katt til Norge at du kan dokumentere at du har eid og bodd sammen med hunden eller katten i minst seks måneder før innreise til Norge.

Les også:

• Redder forlatte og mishandlede hunder i Spania
• Galgo
• Podenco
• Titusener av spanske jakthunder blir drept eller forlatt hvert år
• Kattungen Socrates ble dumpet i Aten – da han kom til Norge måtte eieren velge mellom avlivning og å sende Socrates tilbake
• Mila var gatehund i Spania – så fikk hun komme til Bergen
• Har over 100 katter inne: – Kapasiteten er sprengt – vi trenger flere fosterhjem nå!
• Valpefabrikk

Kilder:

Mattilsynet: Kravet for innførsel av gatehunder er strammet inn