Dyr og folk

Arr etter brutal nesereim

Arrene over neseryggen på denne ponnien har blitt påført ved hjelp av en særlig brutal nesereim, en nesereim med metallpigger på innsiden.

Nesereimen, som blir kalt «serraton» eller «serreta», er først og fremst brukt i Spania og Portugal.

Ponnien på bildet traff vi på en liten rideskole i Spania, der hun blir tatt vare på med kjærlighet og omsorg. En mild, og snill ponni som ble elsket av barna som red henne, men med arr fra en tøff fortid hos tidligere eiere. Den nåværende eieren fortalte oss om bakgrunnen for arrene, og om denne grusomme nesereimen. Nesereimen tvinger hesten til å holde hodet ned, og er fortsatt tillatt å bruke i Spania. Heldigvis er ikke disse nesereimene like mye brukt som før, ettersom stadig flere i Spania bruker typiske engelske saler og hodelag (som er den typen utstyr som også er mest brukt i Norge). Blant eldre generasjoner av av spanske ryttere er det kanskje hyppigere brukt, og særlig på unge hester, ifølge de vi har snakket med. Typisk for hester som har blitt ridd med slikt utstyr, er at de alltid går bak bittet («krøller» nakken og vender mulen mot brystet. Dette er noe hesten kan gjøre for å «unngå» bittet eller tøylen).

Det er vanskelig å finne god informasjon på nettet om denne nesereimen, men på nettsiden Sustainable Dressage er den omtalt som særlig populær i iberisk ridekultur. De skriver at den finnes i mildere utgaver med avrundede pigger, og med skarpe, større pigger som kan gjøre stor skade. Den virker ved at bittet drar nedre del av kjeven tilbake når rytteren drar i tøylene, noe som vanligvis vil føre til at hesten åpner munnen. Nesereimen sørger for at munnen er lukket, og den presser mot neseryggen. Dette skjer også ved bruk av vanlig nesereim, men med denne presses piggene inn i neseryggen slik at hesten får blødende sår.

Jeg har heldigvis aldri sett noen ri med «serraton», og vet derfor ikke hvordan den som skadet ponnien på bildet ser ut, men på denne nettsiden er det bilder av ulike varianter.

På en annen rideskole red jeg en hest med tilsvarende arr over neseryggen. Jeg fikk tidlig beskjed om at jeg måtte være veldig forsiktig med tøylene. Dersom hesten ble redd eller løp for raskt, og presset fra tøylen ble for markant, ville den bli redd og løpe enda raskere. Den måtte roes ned ved hjelp av kroppsvekt og magemuskler.

Vi skulle gjerne visst mer om hvor utbredt bruken av denne nesereimen er, og hvilke langtidskonsekvenser det har for hestene som har blitt utsatt for den, men det har vi dessverre ikke klart å finne.

Spørsmålet er om vi egentlig trenger å vite mer enn det vi ser på bildet. Arrene taler sitt tydelige språk.

Merethe Kvam

Utdannet journalist med 15 års erfaring.
12 år som helsejournalist og redaktør for nettsiden NHI.no.
Er engasjert i dyrevern, og har hatt verv i Dyrebeskyttelsen. Har også jobbet frivillig for omplasseringen for dyr.
Har selv to katter, en hund og flere års erfaring med hest.

Facebook

Siste artikler