Merethe KvamNoen uker etter at vår nydelige Mitsu ble påkjørt i innkjørselen og drept, ringte Inger Marna Beskeland fra Foreningen for omplassering av dyr i Trondheim.
Året var 2001. Jeg og mannen min var fortsatt barnløse og savnet Mitsu hver dag. Vi hadde katten Soti, som vi overtok fra FOD samtidig som vi fikk Mitsu, og vi hadde ingen planer om å få en katt til. Men da vi fikk høre om den morløse kattungen som trengte morsmelkerstatning natt og dag, klarte vi ikke å si nei.
Jeg husker ikke om vi hentet Sif, som vi kalte henne, eller om hun ble bragt til oss.
Det jeg husker, er hvor liten hun var. Hun ble liksom en liten prikk i sofaen. Vi var redde for at hun skulle falle ned og skade seg. Vi lurte på hvordan vi skulle lære henne å bruke dokassen. Det ble aldri et problem. Et par timer etter at hun kom til oss gikk hun bort til kassen, kravlet over kanten og gikk på do. Hun var utrolig tillitsfull og klok. Og nysgjerrig!
Da vi flyttet inn i ny leilighet i Bergen, elsket hun å være på badet med oss. Mannen min tok seg gjerne et bad en gang iblant, og da ble hun med. Hun vasset rundt i vannet og koste seg. Hun samlet sokker, korker og annet moro og gjemte det bak et skap. Skuffelsen var stor da vi oppdaget gjemmestedet hennes.
Et par ganger var hun uheldig og tråkket i bæsjen sin da hun var på do. Dermed ble det til at vi vasket potene hennes. Etter at dette hadde skjedd to-tre ganger, gikk hun rett fra do til vannskålen: der dyppet hun potene, en etter en, og vasket dem selv. Hun er med andre ord den eneste katten vi har hatt som vasket potene etter å ha vært på do!
Her kan du lese en annen artig historie om Sif
Sif elsket å leke på balkongen utenfor leiligheten i Bergen, men en dag falt hun ned. Det var to etasjer mellom oss og plenen under, og vi ble selvsagt veldig redde for henne. Vi lette i timevis uten å finne henne. Neste dag lå hun og klemte seg inntil veggen utenfor inngangspartiet da jeg kom hjem fra studiet. Siden ville hun ikke være ute. Av og til satt hun på trappen eller verandaen med oss, men lenger gikk hun ikke.
Vi flyttet hjem til Trondheim og inn i ny leilighet. En dag oppdaget Sif at magen min rørte på seg! Hun løp til den andre siden av stuen og stirret forskrekket på meg. Men da datteren vår ble født noen måneder senere var hun bare omsorgsfull. Om babyen gråt, kom Sif løpende for å følge meg til barnerommet.
Vi flyttet inn i nytt hus og Sif slo seg nok en gang raskt til ro. Det var tydelig at hjemme, det var der vi var.
Sif var verdens skjønneste venn. Hun var tålmodig, pratsom, kosete og rolig. Den andre katten vår, Soti, flyttet til foreldrene mine da vi var på flyttefot. Men for Sif var det bare oss. På mange måter var hun det første barnet vårt. Vi flasket henne opp. Vi sto opp om natten og passet på henne. Og hun trodde kanskje en stund at hun var mer menneske enn katt.
Da barna våre vokste til, var hun veldig tålmodig med dem. Hver kveld leste jeg til ungene. Først til yngstemann, så til storesøster. Sif var med. Hun lå i sengen til den som ble lest for, koste og lyttet. Vi sa god natt til lillebror og gikk videre til storesøster. Sif koste med storesøster og hørte på Harry Potter, på Gummi-Tarzan og om Frodo og Sams kamper mot troll og flukt fra skogsalver.
Da hun ble 14 år, ble hun stadig tynnere. Hun begynte å ha uhell og tisset utenfor doet. Jeg tror ikke hun var klar over det. Hun ble fortere sliten og likte å ha det varmt. Vi dro til dyrlegen og fikk en antibiotikakur. I ettertid har vi hatt en annen katt, Stella, som døde av nyresvikt. I dag tenker jeg at Sif hadde mange av de samme symptomene, men hun fikk nok ikke like god utredning.
Vi ga henne medisiner, men så ingen tegn til bedring. Vi forsto at neste tur til dyrlegen antagelig ville komme med råd om avlivning. Så langt kom vi aldri.
Hun gikk fortsatt på antibiotikakuren lille julaften 2015. Hun, som ellers sov så mye, våknet plutselig til og ville sitte i sofaen med meg og mannen min.
Hun lå der og koste og malte, som så mange kvelder før.
Neste morgen fant vi henne på badet, halvveis under servantskapet. Hun hadde kramper. Vi ringte dyrlegevakten. Vi skjønte at vi måtte avlive henne, men hun døde mens vi ringte. Verken vi eller dyrlegen som behandlet henne hadde skjønt hvor syk hun var.
Vi satt på badet hele familien og strøk og tok farvel med et kjært familiemedlem. Fortsatt sjokkerte over hvor raskt det gikk. Vi hadde nettopp skjønt at hun var syk. Nå var hun død.
Hele dagen ble merkelig. Vi dro på julefeiring til foreldrene mine, som planlagt. Vi spiste julemiddag og åpnet pakker. Men når jeg ser på bildene av ansiktene våre fra den dagen, er det tydelig at ingen av oss er helt til stede.
Vi mistet en venn, en søster, et barn, et familiemedlem den dagen. I hele sitt liv var hun så kjærlig, så god. Hun var kjærlighet vi alle trengte. En trygg, liten skapning som alltid var der.
Vi kom hjem til et hus som var dødt og uten liv. Et hus som ikke lenger kjentes som et hjem, for det var tomt. Sif var ikke der.
Men hun er fortsatt her, i hjertene våre. Og der vil hun alltid være.
Liker du artikkelen? Abonner på vårt nyhetsbrev!
