Vi var på vei til stranden, hele familien. Det var en varm og fin dag, og veien vi gikk langs var stille.
Barna var opptatt av å se på hønene som klukket rundt i dalsøkket nedenfor veien. Vi skulle tatt med brød til dem, mente de.
I veibanen ved siden av oss, hoppet en grå due på forsiktige bein. Der ute lå det en brødbit noen hadde kastet ut fra bilvinduet. Duen napper sultent i den. Barna spurte om det var duen som bodde på taket i sommerhuset vårt. Den som kurret så nært når vi våknet om morgenen. En god lyd. Et minne om livet som omgir oss.
Trærne og buskene rundt veien var helt stille, uten pust, uten en lyd. En fjern motordur brøt stillheten. Lyden kom nærmere.
I det bilen rundet svingen, så vi blikket til sjåføren, vi så at det fanget opp duen i veien. Vi pustet litt lettere.
Istedenfor å bremse, tråkket han hardt på gasspedalen og akselererte. Duen snudde hodet mot himmelen, og flakset med vingene. Den så faren, og trodde det var tid nok.
De lange vingene bakset etter mer luft, mer oppdrift, men den var ikke rask nok. Et hardt smell skar gjennom stillheten, duen traff ruten først, deretter skled den ned langs siden av bilen. Sjåføren kjørte uanfektet videre i den lille røde bilen. Han gjorde ikke tegn til å stanse, viste ingen tegn til anger eller medfølelse.
Få sekunder senere var bilen bare en lav summing i det fjerne. Duen i veien løftet hodet og så opp med mørke øyne. Den flakset litt med den ene vingen, som om den forsøkte å finne tilbake til den luften den engang levde i. Så virket det som om den forsto. Den brusende vingen stilnet mot den harde asfalten, øynene lukket seg, og hodet sank mykt mot bakken. Det tok bare noen sekunder før brystet sluttet å heve og senke seg.
– Hvorfor stoppet han ikke? Hvorfor gjorde han det? Spurte barna, og vi kunne ikke svare. For dette var ikke en ulykke, et sørgelig tilfelle som ikke kunne vært unngått.
Men kanskje var det likevel det vi sa, til barna våre.
Jeg husket det vi så, da jeg fant en due i veien i dag igjen. Den døde like etter at jeg fant den. Denne gangen var det kanskje en ulykke. Jeg håper det.
Men hva var det den gangen? Hvorfor gjorde han det?
Var det kanskje fordi duen var i veien, i hans vei?
